La Charente Maritime er den franske sommerferiedrømmen. Slik mange skandinaver fantaserer vinteren igjennom om saltvann og slaraffenliv på sørlandskysten, Kosterøyene eller i Gamle Skagen, slik har et eget skikt av befolkningen i Paris (samt en god del engelskmenn) sin ferietilhørighet her på kyststrekningen mellom Bretagne i nord og og Bordeaux i sør. Og aller gjevest er Ile-de-Re.
Øya har like mange soltimer i året som Provence. Her har knallbrune 60+ere slikket sol siden begynnelsen av juni. Og nå lakker september mot slutten.
De voldsomme protestene mot president Macrons heving av pensjonsalderen tidligere i år var drevet fram av sliterne – folk i lavtlønnsyrker, ofte med fysisk tungt arbeid og utsikt til et kortere liv enn kontorfolket. Men den unisone forståelsen for demonstrantenes krav avspeiler at ikke minst den velbergede middelklassen har stor glede av den (fortsatt) lave pensjonsalderen.
På Ile de Re hersker barfotluksus. Ingen fisefine gourmetrestauranter eller sure kelnere. Her går absolutt alle rundt i leie shorts og slitte sandaler. Alle står i kø for å bestille sine egne drinker på kai-kanten, og alle slåss om plassene rundt de samme vaklevorne kafebordene der skalldyrfatene diskes opp..Prisene røper at det ikke er landets dårligst betalte som ferierer her, men har man skaffet seg et krypinn med gassbluss finnes det fristende ferskvaremarkeder i alle landsbyene som gjør det mulig å lage mat hjemme og dermed tøye feriebudsjettet. Den lokale vinen (dyrket på øya) er også rimelig og god.
Her er imidlertid ingen terrasseblokker der du kan sitte mutters aleine med kveldsdrinken og skue utover havet. Vil du drikke vin i solnedgangen må du pent menge deg med resten av befolkningen og gå på bar.
Øya ble landfast først i 1988 og det kan ha reddet den. Mens mange av de mest attraktive europeiske kyststrekningene ble bygd ut med giganthoteller på 60- og 70-tallet (noe steder som Mallorca nå angrer bittert på), har det vi antar må være beinharde bygningsrestriksjoner sørget for at Ile-de-Re har blitt en turistmagnet uten at det gamle er ødelagt. De hvitkalkede landsbyene er perfekt bevart, det finnes ingen store hoteller – det finnes i det hele tatt ikke en eneste stygg bygning etter det vi kan se.
Badeforholdene er så som så – vannet er grumsete og strendene kan bare brukes ved høyvann. Men sommerlykken ligger tykt utapå alle som slingrer seg rundt på den langstrakte øya på leide sykler. Her har syklistene omtrent like mye plass som bilene, og alder er ingen hindring. Om balansen svikter med åra kan du leie trehjulssykkel. Og fotgjengerne er også godt ivaretatt med helt segregerte turveier.
På den andre siden av den fire kilometer lange brua til fastlandet ligger distriktshovedstaden La Rochelle, som er den eneste dypvannshavna på den franske atlanterhavskysten og en turistdestinasjon på vei oppover på trendbarometrene.. Her lokker en stor velbevart gamleby, hovedsakelig fra 1600- og 1700-tallet, enda eldre festningsverker, marked som bugner av østers og skalldyr og de lekreste grønnsaker, samt noe som ser ut til å være europeisk rekord i antall sjømatrestauranter per kvadratmeter kaiplass.
Det var herfra de satte seil franskmennene som grunnla kolonien Québec på 1500-tallet, og fram til den franske revolusjon satte en stopper for slaveriet tjente byen godt på trekanthandelen slaver fra Afrika, sukker fra de franske koloniene i Vest-India og pelsverk fra det som i dag er Canada.
Verdens første ubåt ble testet ut i havna her i 1864, og under siste verdenskrig var La Rochelle tyskernes viktigste ubåtbase (derfor også den siste franske byen som ble frigjort i 1945). I dag er det Europas største lystbåthavn, og en sikker toppscorer i kåringen av hvilke franske byer det er best å bo i.
Turistene strømmer til selvfølgelig, og enn så lenge ser det ikke ut som om lokalbefolkningen er fortrengt i samme grad som det har skjedd en del andre steder på den europeiske sjarmbombetoppen, Firenze og Barcelona f.eks.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.