Etappe 2-4: Trelleborg – Prenzlau
Rugen og Usedom: Disse klassiske ferieøyene ved Østersjøen i det gamle Øst-Tyskland byr på et virvar av sykkelruter og et mylder av syklende barnefamilier, og er derfor lite egnet for langtursyklister som helst bare vil fram. Vi syklet faktisk i kø flere steder.
Men det er fint å se hvordan de milelange strendene alle er offentlig tilgjengelige, med utleie av de tradisjonelle strandkurvene (til beskyttelse mot vinden) som eneste form for kommersialisering.
Kyststripen er teppelagt med campingplasser, men et belte av furuskog er beholdt som buffer mellom sanddynene og trafikken, så strendene oppleves usjenerte, og mange bader nakne. Med jevne mellomrom er det også skiltet for «hundestrand»: Her kan hundene løpe og leke fritt i vannet.
På badehotellet «Usedom Palace» (der vi hadde forhåndsbestilt fordi det var helg og alt annet var fullt, men som var så fint at vi først syklet rett forbi) var det til og med dekket opp til Billie på rommet: Serveringsbrikke med full vannskål, eget håndkle og hundedigg sto klart…
Og Billie besto prøven fra første dag: Løp pent ved siden av sykkelen i fri line og passet seg for alle syklistene som kom imot.
Første gang vi syklet gjennom Tyskland (for 16 år siden) fantes det ikke noen Google Translate-app, og det tok lang tid før vi skjønte at pfifferlinge = kantarell.
Nå kastet vi oss straks over sesongens pfifferlinge-menyer, som alle respektable restauranter byr på. Men selv om det åpenbart er midt i høysesongen stenger mange av dem kjøkkenet allerede klokka 21. Klokka 22 er alt steindødt, så det er ikke noe problem å komme tidlig i seng.
Vorpommern
Ferdig med ferieøyene og inn i det egentlige Tyskland – østvarianten.
De fleste vi møter er hverdagssyklister nå, i et landskap av hagegnomer og nedlagte fabrikkbygninger. Med store militæranlegg (vi beveger oss sørover langs den polske grensa), men også skyggefulle eikeskoger og sykkelveier med asfalt så slick som silke (og det er ikke første gang vi velsigner EUs fond for regional utvikling!)
Småstedene vi har trillet gjennom er homogene, ikke direkte fattigslige, men helt uten det preget av overdådig privat forbruk som vi har vent oss til å se i Norge.
Her er det så lite hipt at ikke engang trabantene ser retro ut, bare gamle.
Prenzlau (der vi hviler rumpa og vasker tøy i dag) har 2 iskrembarer: Den ene er stengt i helgene, den andre stenger kl 11 på lørdag formiddag. På den lange fine promenaden langs innsjøen er det én eneste uteservering. Der spilte en talentløs gitarist, som dessverre var utstyrt med forsterker. Heldigvis var det ingen ledige bord heller.
Den store byparken er velstelt og innbydende, med karpedam og skulpturer og piknikbenker. Men der berlinerne slenger opp en biergarten hvor som helst det vokser mer enn to trær, har vi ikke sett en eneste løssluppen ølhage hittil.
Syklingen
Tyske bilister kjører fort og er hensynsløse mot syklister. Vi må skjerpe oss for å huske at de ikke stopper foran fotgjengeroverganger. Kan det være fordi det er så mange sykkelstier overalt at bilistene ikke er vant til å se syklister i veibanen? Både italienske og franske bilister oppleves faktisk som mer villige til å dele veien.
Og for dere som vurderer el-sykkel: På en 80 kilometers etappe (flat, men mye motvind) brukte vi bare ca 40% av batterikapasiteten. Det lover godt for fjelletappene, der vi ikke regner med å klare mer enn 50-60 km per dag.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.