Hesteskoteorien (at ytterkantene på en skala trekkes mot hverandre og har en tendens til å møtes) er jo svært kontroversiell når den brukers på politikk. Men det er ingen tvil om at det er mange møtepunkter mellom de to sjøfartsnasjonene som utgjør fastlandseuropas sørvestlige og sørøstlige utkanter.
Blekksprut for eksempel. Tallerkenen ser helt lik ut i Portugal som i Hellas: Hardt grillet, og servert med håndhogde pommes frites og litt vill spinat.
Andre ting som minner oss om Hellas: Den lave jålefaktoren. Den grelle belysningen. De mange byggeplassene som ser ut som søppeldynger og der ingenting skjer.
Den litt nonchalante omgangen med reglene – inkludert fartsgrensene (en del av varebilsjåførene ser ut til å betrakte dem som minimumskrav).
Begge land har få syklister (henger trolig sammen med punktet over).
Og så er det nettverket av små jord- og grusveier (de fleste i elendig forfatning) som snirkler seg mellom åkre og beitemarker, tilsynelatende helt uten retning. Og ihvertfall helt uten skilting. I Hellas sier de at det er gjort med vilje for å forvirre fienden (dvs tyrkerne). Kanskje er det det samme her (bare at fienden var araberne)?
Surferne er Portugal imidlertid alene om. De klumper seg i små bobilkolonier langs hele kysten fra nord til sør. I Nazaré, et stykke nord for Lisboa, har de etter sigende verdens høyeste bølger – 25 meter på det villeste da vi var der. Hit kommer proffene fra både Hawaii, Tahiti og Australia. Og nordmenn som lærte å surfe på jærstrendene. Selv i byene er det ganske vanlig å møte folk på gata i våtdrakt, med et surfebrett under armen.
Sør for Lisboa støtte vi heldigvis på langt mer sykkelvennlig terreng enn i Nord (og litt bedre vær, selv om det stadig vekk er regn i lufta). Store deler av Atlanterhavskysten her er vernet og tiltrekker seg fotturister som følger fiskernes gamle vandringsveier opp og ned langs klippene (se https://rotavicentina.com/en/fishermens-trail/). Litt inn fra kysten veksler skoger av korkeik og parasollpinjer med grønnsakproduksjon i industriell skala. Noen nepalesiske restauranter vitner om hvor arbeidskraften kommer fra.
Men hvorfor spiser ikke portugiserne mer grønnsaker selv?
Det er massevis å få kjøpt i butikkene, men utvalget på restaurantenes menyer er magert (i motsetning til hva som er tilfellet i Hellas).
Å reise langs den portugisiske kysten er å bli minnet på en del av den europeiske kolonihistorien som for nordmenn flest nok er mindre kjent enn den engelske og franske.
Vi er i provinshovedstaden Lagos på Algarve-kysten, som trolig ga navn til den største afrikanske byen sør for Sahara (den nigerianske hovedstaden Lagos har godt over 20 millioner innbyggere og er nest størst på det afrikanske kontinent, etter Kairo).
Fra denne lille byen satte portugisiske oppdagere, handelsmenn og koloniherrer in spe kursen for India, Kina, Afrika og Sør-Amerika. Fra landene der de befestet kontroll over store områder, som Angola, Mosambik og Brasil, er det en historie om slavehandel og uhyrlige overgrep mot lokalbefolkningen. Men også om kulturelle avtrykk som i dag er forvandlet til nasjonale stoltheter, som brasilianernes nasjonalsprit cachaca, destillert av saften fra sukkerrør. Portugiserne bragte de første sukkerrørene til Brasil fra Madeira på 1530-tallet. Med seg tok de også kunsten å brenne aguardente de cana, som sammen med en masse lime blir til hele verdens favorittcocktail:
(OBS: Bestiller du aguardente på en portugisisk bar er den billigste varianten brent på melasse, et sirupsaktig avfallsprodukt fra sukkerindustrien. Denne smaker gjerne enda røffere enn brasiliansk cachaca – omtrent som gresk tsiporou)
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.