Kategori: Reisebrev 2023

Sist vi syklet Rådhusgata var den regulert sånn at syklister fikk rødt lys i hvert eneste kryss. Nå var det grønn bølge.
Yr hadde meldt overskyet m fare for regn, men på oss skinte sola både i Oslo og Gøteborg. Vy-toget var stappfullt av interrailere, men stressfritt å trille syklene ombord.

Den drøye mila fra Gøteborg stasjon til Tysklandsterminalen går på fine sykkelstier (skiltet til «Kattegatleden» – kåret til Europas fineste sykkeltur i fjor), gjennom hippe Haga, der veggislunsj til 160 SEK metter to. Og på bikefixx hadde de den eneste umbracoen vi ikke hadde fått med oss i verktøyposen (til å stramme frontbærere som sagget litt under vekten).
På båten ble vi vinket forbi bilkøen – til lugaren som ventet med egen hundeseng 😁
Men de tre togbyttene for å komme fra Kiel til Delft på dag 2 kan vi ikke anbefale til noen. Ødelagte heiser, bratte trapper, av og på med åtte sykkelvesker gjennom trange togdører. Det gikk med et nødskrik, takket være hjelpsomme medsyklister og fleksible konduktører.

På ICE-tog i Tyskland er vogna som har plass til sykler enten helt foran eller helt bak. Det virker som en grei ordning i prinsippet, men ikke når den skurrende høyttaleren et par minutter før toget kommer opplyser at i dag er vognrekkefølgen bak fram. Og hvorfor heter den første vogna nummer fire? Å plassere seg strategisk riktig på den laange plattformen er ikke lett i augusttrafikken, med hundrevis av svette og slitne koffert-trillere og barnevogner som kjemper om plassen. At Billie tok alt styr med knusende ro, og oppførte seg eksemplarisk hele dagen, er nesten ikke til å tro.
Da vi omsider kom fram til hotellet ble vi møtt av en 16 år gammel blind dachs som lå og sov lå på hylla mellom baren og resepsjonen. Vi fikk øl og peanøtter til middag, og husket hvorfor vi liker å være på tur.