Vannet står direkte oppetter husveggene langs kanalene i gamle Delft, slik det har gjort siden lenge før Vermeers tid. Maleren Johannes Vermeer – tenk «Pike med perleøredobb» (som visstnok ikke var en ekte perle, for det kunne hun ikke hatt råd til sier ekspertene, men skitt au) – levde og virket her på 1600-tallet og er stolthet nr 2 i Delft. Nr 1 er det karakteristiske blåmalte porselenet, steingodskrukkene og flisene, inspirert av utfarende hollandske handelsmenns etablering av import fra Kina allerede før år 1600.
Men altså vannet: Hvor farlig kan det egentlig være med litt fukt i kjelleren når fiskebørsen har stått her siden 1342?
Dagens Delft er en rolig småby med et virvar av kanaler og rufsete hollandsk sjarm. Doelenplein i utkanten av den historiske gamlebyen er stedet de lokale møtes for alt fra morgenkaffe via lunsj og middag til seine drinker På hovedtorget foran det praktfulle rådhuset (påbegynt da Delft fikk bystatus midt på 1200-tallet) er det mer turistpreget.
På landet
Nederlandsk industrilandbruk har jo et jævli dårlig rykte. Men vi lot oss sjarmere av bonden som har satt inn gulv til tak-vinduer i fjøset, så kuene skal få utsikt! Glassflatene gled sømløst inn i estetikken på de tradisjonelle svarte driftsbygningene. En del tilsynelatende fornøyde frilandsgriser har vi også passert. Og geiter med spiralhorn, og grasiøse hegrer, i et kystlandskap som er mye villere enn vi hadde forestilt oss.
Det er nesten ingen rullemotstand på de utrolig fine sykkelveiene som er skiltet til hvert minste lille tettsted. Så vi kunne tilbakelegge 7,5 mil uten å bruke mer enn 20 prosent av batterikapasiteten (Annes display påsto at hun kunne ha syklet 19 mil til før hun trengte å lade!)
En bieffekt av all denne tilretteleggingen for syklister er at bevegelseshemmede har bedre tilgang til både turstier og ølserveringer enn vi er vant til fra Norge. Elektriske rullestoler (eller pedaldrevet av assistent) kommer fram nesten overalt.
På grensen
Belgiernes nasjonalrett Moules frites (blåskjell med pommes frites og majones) spises selvsagt like godt i Zeeland, på hollandsk side av den usynlige og umerkelige grensen som skiller Flandern, NE fra Flandern, BE
Første sykkeletappe endte i naturreservatet Schelphoek på nederlandsk side, der det kryr av kaniner. Etter hittil å ha benyttet hvert sekund utenfor sykkelkassa til å falle i dyp søvn, var dette helt klart turens høydepunkt for Billie.
Akkurat her var det at en slepekrok fra et skip slo hull i diket i 1951. 14 mennesker døde i oversvømmelsen som fulgte.. Mer overraskende er det kanskje hvor raskt politikerne tok konsekvensene av den sårbarheten som ble avdekket. Allerede i 1958 var det nye flomvernet ferdig utbygd – kilometer etter kilometer med nye diker, der de svære pumpestasjonene står på geledd med bare 20 meters mellomrom. Ikke like naturskjønt å sykle over som Atlanterhavsveien, men et fantastisk ingeniørprosjekt som sørger for at nederlenderne holder hodet over vannet den dag i dag.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.