Kategori: Oslo – Lesbos

Etappe 29-30: Grado – Venezia

Den italienske sommerferien er over, og det er på tide å hermetisere tomater til vinteren: Den lokale Coop-en (samme logo som hjemme) averterer «syltetomater» til 6 euro for 10 kilo.

Filmfestivalen (som er verdens eldste; 75 år i år) har inntatt Venezia Lido, og det er massevis av plass på strendene.

Vi kom tilfeldigvis forbi da Spike Lee klatret i land på den røde løperen til det overdådige orientalistiske hotellpalasset Excelsior fra en skinnende mahognyblank Riva (verdens lekreste speedbåt).

«22. juli» er ifølge plakatene en av festivalens hovedfilmer, men det er Netflix-versjonen, ikke den norske.

Utenom festivalområdet er Lido en fredelig oase sammenlignet med badefamiliehelvetet langs så og si hele kyststrekket mellom Trieste og Venezia.  Her er det ingen som automatisk regner med at du er tysk.

Gamle kystbyer som Grado og Caorle har bevart ganske mye sjarm, det finnes gode restauranter blant de pastellfargede badehotellene, og vi snublet til og med over en livlig trekkspilldanseklubb for godt voksne. Tangoen oppsto riktignok i Argentina, men det var italienske innvandrere som dominerte arbeiderstrøkene i Buenos Aires på den tiden…

Men mellom byene er kysten en eneste lang campingplass, ispedd stygge leilighetskomplekser og fast food. Å komme til Lido er å vende tilbake til sivilisasjonen. Turisthordene som er i ferd med å fortrenge Venezias befolkning fra bykjernen, ser vi lite til, til tross for at vi ikke er lengre unna enn Nesodden er fra Aker Brygge.

En Spritz Aperol koster fortsatt 3,50 på baren ved siden av myntvaskeriet. Gamle damer med stråhatt pedalerer langsomt langs kanalene. Postkontoret er åpent fra 0820 til 1335.

I bakgata der vi spiste lunsj i dag var alle ti bord fylt opp med italienere, bikkjer, unger og oldemødre – og vi fikk rare små kreps, og brune mini-blekksprut og tørrfiskboller – etterfulgt av store stykker med rå tunfisk, bare så vidt marinert i olivenolje og litt sitron.

Republikken Venezia var selvstendig bystat i 1000 år (fram til Napoleons erobring på slutten av 1700-tallet) – et handelsimperium med forgreininger over hele det østre Middelhavet. Kanskje gikk benevnelsen La Serenissima (latin for «den mest lysende») innbyggerne til hodet? En viss selvtilfredshet er fortsatt å spore. Det er vanskelig å bebreide dem.

Men myggen er for jævli. Og i morgen starter ferden mot Hellas: Først med en liten personferge til fastlandet og deretter 36 timer med ANEK Lines – ut gjennom hele Adriaterhavet og til Patras på vestkysten av Peleppones.