Det var ikke asfalt hele veien til Middelhavet – bevilgningene tok slutt på dag tre. Resten var grus og jordveier i varierende forfatning. Men siden vi hadde tørt fint vær gikk de 500 kilometerne likevel fint unna på 10 dagsetapper.
Kanalen er et imponerende ingeniørprosjekt fra midten av 1600-tallet – engang livsviktig for handel og skipsfart, nå en grønn oase for fritidsbåter, syklister og vandrere. I hele kanalens lengde ble det plantet platanlønn på begge sider – for å gi skygge til hestene som skulle trekke kanalprammene. I dag er de vokst seg så høye at grenene møtes over vannet og gjør lange strekninger til tusmørke løvtunneller og høye løvkatedraler.
Vannveien bukter seg etter terrenget, og blir dermed mindre ensformig enn mange av de tyske og nederlandske kanalene vi har syklet langs.
Landsbyene underveis ligger i liten grad på turistkartet. Til dagens lunsj, servert ved neonbelyste langbord, har vinflaskene ingen etikett. Og tungtrafikken går tvers gjennom. Dette er glamourfri sone, og på turens billigste hotell (35 euro for dobbeltrom) serverte vertinnen frokost iført kjøttbenmønstret pysj.
Siste strekningen ut mot Middelhavet blir det tettere mellom de engelske pensjonistene, de norske fødselspermisjonsparene og andre nordeuropeere med internetttilknytning til jobben på jakt etter det gode liv. Men de er ikke mange nok til å ta over fullstendig, slik det har skjedd mange steder i Provence.
Mye av overnattingstilbudet langs Canal du Midi er «chambres d’hotes» – dvs seng og frokost hjemme hos folk som leier ut for å spe på inntektene. Det kan være hva som helst: Rønnete gamle herregårder der eieren åpenbart sliter med å finansiere vedlikeholdet. Helt vanlige minstepensjonister i alminnelige landsbyhus. Eller perfekt restaurerte drømmesteder for ethvert interiørmagasin – med zen-inspirerte hager, jålete toilettsaker og matchende priser.
Utenfor Beziers bodde vi på en ambisiøs gourmetrestaurant der vertens grand danois tasset rundt mellom bordene og kattene lusket på skilpadden i den innendørs gullfiskdammen. I den andre enden av skalaen – i Damazan – fikk vi servert gryterett av en gammel hippie i en gullforgylt spisesal der halvparten av stolene manglet ben og ingen av tallerknene matchet.
Fra Toulouse fikk vi selskap av to norske venner som hadde tatt syklene med på flyet for å slå følge med oss et stykke. Air France har utviklet en pappkasse som er stor nok til å putte hele sykkelen inni – når bare pedalene er skrudd av og styret vridd. Transportøvelsen gikk problemfritt på vei nedover. På vei hjem ble syklene stående igjen under flybytte i Paris…
Vi håper å få våre trygt hjem med SAS fra Nice om 14 dager – vi er utrolig godt fornøyd med at vi nå snart har tilbakelagt nye 3000 kilometer på de samme syklene som vi dro til Sicilia på for seks år siden, og som vi ellers sykler til jobben på hver dag.
Vi liker det denne reisemåten gjør med oss:
I tre måneder har vi ikke kjøpt noe annet enn det som er til å spise, drikke eller erstatte noe som er gått i stykker.
Vurdert etter målestokken «trenger vi det – egentlig» kan nesten alle ting forkastes, og det skjer med lett hjerte.
Men med en gang man setter seg i en bil ser jo verden helt annerledes ut. Fremme ved Middelhavet traff vi gamle venner som tok oss med på biltur, og straks ble vi veldig oppmerksomme på jernringen av kjøpesentre som omkranser de større franske byene – i praksis usynlige fra sykkelsetet, men umulige å unngå for en bilist. Vi klarte imidlertid å komme ut igjen uten noe annet enn en ny sykkelbukse, og den trengte vi virkelig, for rumpa var i ferd med å komme ut gjennom stoffet og det er slett ikke sikkert den ville tålt en vask til.
Helen og Anne
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.