«Max høyde 1,90» er et av de aller vanligste skiltene å se på den franske landsbygda. Men det tok en god stund før vi skjønte hvilken historie som skjuler seg bak det tilsynelatende uskyldige forbudet..
Parker, fotballbaner, rasteplasser osv er nesten alltid utstyrt med en innkjøringssperre. Vi trodde det var for å hindre bobilturistene i å ta seg til rette, men nei: Sperrene er rettet mot «de reisende» – Frankrikes tatere – som teller over 400.000 mennesker.
Ordinære campingplasser har ikke plass når storfamilie-kortesjen på 40-50 campingvogner kommer rullende, så det vanlige er at de finner seg et utmarksområde – helst med offentlig myndighet eller en større bedrift som grunneier (atomkraftverk er fint – der er det gjerne store ubenyttede arealer rundt). Så snart vognene er på plass og noen nevenyttige karer har tjuvkoblet kablene, kan de forhandle ut fra styrke: Tilby seg å betale f.eks. tre euro per dag per vogn for tilgang til vann og strøm, mot å love å forlate plassen noenlunde søppelfri når de drar igjen om noen uker. Det er et tilbud det er vanskelig å si nei til…
Egentlig er alle franske kommuner forpliktet til å tilby de reisende et sted å slå seg ned. Men selvsagt er det ikke lett for lokalpolitikerne å finne et akseptabelt område.
Vi hadde syklet forbi flere slike leire før vi lærte oss å lese tegnene og forsto at det ikke var vanlige campingturister. Og i fjernsynsprogrammet som opplyste oss ble det levert noen mektig overbevisende forsvar for det frie livet på veien. Moderne komfort behøver man heller ikke nødvendigvis å gi avkall på. En familie som ble intervjuet hadde to campingvogner – en til å bo i (med dobbeltseng, flatskjerm, bad osv) og en kjøkken-tilhenger, utstyrt med komfyr, kjøleskap og fryser, vaskemaskin og tørketrommel.
Noen av de reisende kaller seg ziganes, og er språklig og kulturelt i slekt med østeuropeiske og/eller spanske sigøynere. Men de aller fleste snakker og ser ut som franskmenn flest.
Forskjellen er at de er utstyrt med et spesielt ID-kort – «Carnet de circulation» – der det står at de er uten fast bopel. Kortet må stemples hos politiet hver tredje måned.
Hverdagen i landsbyene rundt oss preges nå av at vinhøsten er i gang for fullt. Det ligger en eim av gamle sure rødvinstomflasker over landskapet. Vi sitter tvers over elva for Sauternes, i det bitte lille området av Bordeaux som produserer verdens beste dessertviner – Vins Liqoureux. De kan bare lages av druer som har vært angrepet av en spesiell sopp, som gjør at de tørker inn og ser ut som mislykka rosiner. Det er i selvforsvar mot soppen at druene mobiliserer den ekstra sødmen som gjør vinene så spesielle. Sauternes er mest berømt, men den de lager i Cadillac, et par mil unna, er like god. Det var forøvrig en svindler fra Cadillac som grunnla bil- (og soul-) byen Detroit. I Amerika på begynnelsen av 1700-tallet kunne jo ingen vite at ikke han var greven av Cadillac, slik han påsto. Og 200 år senere ble den sagnomsuste bilen oppkalt etter ham.
For vår del har vi nå 500 kilometers bilfri sykling foran oss – langs Europas eldste fortsatt navigerbare kanal. Et spleiselag mellom myndighetene på alle nivåer – fra kommunen til EU – har sikret at det er mulig å sykle fra Atlanterhavet til Middelhavet på lekre, nyasfalterte sykkelstier. Dette blir mer kontemplativ enn utfordrende sykling. Den mest krevende delen av en tur som vår er ellers å planlegge ruta og finne veien. Herfra til havet gir den seg selv.
PS: Den unge bonden vi skrev om for noen uker siden – som hadde fått geitene sine massakrert av naboene – var på TV igjen i går. Denne gangen hadde de brent ned hele gården.
Helen og Anne
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.