Multekrigen er i gang, men her handler den om steinsopp. Lokalavisen har hatt sitt første oppslag om rasende bonde som skyter med hagle på soppsankere. Utstyrt med en lang stokk roter folk rundt i løv og buskas etter delikatessene, som nå går igjen på alle menyer.
Rådyrjakt til hest – med fine damer og herrer i fløyelsjakker, med blankpussede messinghorn – er et annet sikkert høsttegn her i Bordeaux-regionen, som har vært tett forbundet med England siden Rikard Løvehjertes tid. Vi traff også to av rådyra, åpenbart nære slektninger av dem vi har i Østfold. Heldigvis løp de den andre veien.
Siden vi forlot kysten og bega oss innover i landet har vi passert den ene landsbyen mer idyllisk enn den neste, der hele gateløp kunne vært tatt rett ut av de mest påkostede eiendomsmeglerprospektene av typen «drømmer du om eget hus i Frankrike?».
Men avisene klager over at kreditt-crunchen i Storbritannia er i ferd med å rasere markedet for forfalne landsbyhus i Dordogne.
Pengemangel er det imidlertid ingen tegn til i St-Emilion, der de velfriserte vinmarkene nå står tunge av modne druer, mens de elegante restaurantene er fulle av stinne gjester. En veldig stor del av prestisjevinene selges til utlandet, og her er alt lagt opp til at amerikanere og japanere skal kunne klare seg uten å lære franske vaner. Her får du egg til frokost og vin i glass (ellers må du vanligvis bestille en hel flaske hvis du vil ha noe annet enn den enkleste landvinen), og servicenivået er upåklagelig.
Den søte frokost-homsen vår tilbød seg til og med å ta med sykkelklærne våre hjem og vaske dem, ettersom denne byen ikke har noe så vulgært som et myntvaskeri!
Vi har definitivt vasket det siste saltvannet ut av håret etter de to ukene langs Atlanterhavskysten, der sesongen nå er i ferd med å pakke sammen.
Men vi likte oss i de upretensiøse små badebyene med sine akterutseilte casinoer og surfegutter som er blitt 60 og har fått mage. Soulac f. eks.: Vi stusset litt over at hjelpemiddelsentralen (som i Norge pleier å ligge på et nokså utilgjengelig sted) hadde fått en så fremtredende plass i byen; med store utstillingsvinduer midt på torget.
Men etterhvert skjønte vi at badeferie på «Cote d’Argent» faktisk er for alle: Her er hverken bratt eller trangt, og på slutten av sesongen er det rom også for dem som trenger litt ekstra plass.
Diskrete trelemmer i sanden gjorde at den gamle mannen hver dag kunne trille sin kreftsyke kone ut til den ytterste strandbaren i vannkanten, for å ta en aperitiff og se på solnedgangen før middag på «Grill de l’Ocean».
Et nederlandsk par hadde laget seg en spesialdoning av en tandem, som gjorde det mulig å trekke rullestolen med en handicappet sønn med seg som på en romersk triumf-kjerre.
Og så var det den lamme surferen, som kom seg ut i bølgene ved hjelp av en sportsrullestol, en spesialtilpasset firehjuls motorsykkel og to imponerende veloppdragne grand danois-tisper.
Guttene som driver strandbaren gir faen og spiller tysk elsktropunk på full guffe, uten tanke på omsetningen. Ingen av de forblåste kundene er under 50, men det er siste helga før vinterstenging og de som har betjent sommerfolket lengter hjem og/eller vekk.
Selv har vi tenkt å bruke en ukes tid her i vinområdene, før vi tar fatt på Canal du Midi, som leder oss via Toulouse til Middelhavet.
Helen og Anne
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.