Hvitvin til høyre – rødvin til venstre. Hva skal vi velge? Der Gironde munner ut i Atlanteren står syklister overfor et vanskelig valg:
Sørover langs kysten ligger sandstrendene på stripe helt ned til Baskerland, bare avbrutt av en og annen østerslandsby. Bak strendene ligger pinjeskogene, med lekre nyasfalterte sykkelstier. Her kan man sykle i dagevis uten å tenke over verken veivalg eller trafikk.
Til venstre – Innover i landet – ligger vinslottene og de berømte AOC-ene: Margaux og Pauillac, Cotes de Blaye og Cotes de Bourg..
Selve Bordeaux framstår på kartet som en gedigen trafikkmaskin med flere lag av ringveier rundt, så den har vi tenkt å unngå.
Men landsbyene omkring heter St Emilion og Sauternes og Cadillac, så her ligger det an til sikksakk-rute.
Vi sitter på nordspissen av Medoc-halvøya og studerer kartene og lurer.
Innhøstingen av de hvite druene har begynt (for de røde er det offisiell start på mandag), men man vet allerede at det blir en dårlig høst. Minst 15% under normalen – dårligere har det ikke vært siden kuldebølgen i 1991.
Det behøver ikke bety at vinen blir dårlig (færre druer kan tvert imot gi bedre modningsvilkår for hver enkelt), bare at det blir lite av den. Kvaliteten kommer an på utrolig mange forskjellige faktorer – slett ikke bare årgang og jordsmonn. Alderen på vinstokkene er f.eks. et viktig moment, for ikke å snakke om vinmakerens fantasi og eksperimenteringsvilje. ≈ fortsette å lage vin slik bestefar gjorde holder ikke lenger. Globaliseringen har i aller høyeste grad nådd vinmarkedet, og utfordringene for de tradisjonelle franske produsentene er mange.
Ikke minst det faktum at franskmennene selv drikker stadig mindre vin. Vann til lunsj, og et enkelt glass til middag ser ut til å være normen.
Bransjen driver voldsomt med reklameframstøt for å motvirke trenden. I september er det vindager på alle supermarkeder, og fjernsynsreklamen oppfordrer alle til å «sørge for vinkjelleren». Avisene kjører svære intervjuer med «de nye vinmakerne» – mange av dem unge kvinner – som våger å gå nye veier.
For ikke å bli sittende helt handlingslammet foran vinkartene praktiserer vi to enkle regler: drikk det som er laget lokalt, og unngå de aller billigste. Det har hittil gitt få skuffelser.
Nummer tre på listen over det favorittfranske – etter mat og vin – er den franske asfalten.
Asfalt binder republikken sammen. Den fjerneste avkrok, ja hver enkelt bondegård, er knyttet til det franske storsamfunnet ved hjelp av en asfaltert vei. Prinsippet strekker seg også til de oversjøiske områdene. Frankrike er jo ikke bare Frankrike, men også Reunion, Martinique, Tahiti osv. Det gjør værmeldingen etter Dagsrevyen underholdende. Og gjør at vi under vårt besøk på Tahiti-øyene for et par år siden kunne legge ut på sykkeltur Huahine rundt på samme glatte lekre asfalt som vi nyter godt av her.
Baksiden ved den høye veistandarden er at den inviterer til en grisekjøring uten sidestykke. Vi har jo nå nokså mange mils sykkelerfaring fra både Tyskland og Italia, men franskmennene tar uten tvil kaka når det gjelder råkjøring. De to fulleste franskmennene vi noensinne har sett var forøvrig begge bilførere…
«Partagons la route» (Vi deler veien) står det på skiltene med bilde av biler og sykler i harmonisk forening på småveiene. Det er jo fint, men dessverre må de myke trafikantene betale med også å dele fortauene med bilene. Parkering på fortauene er lov mange steder, og er det ikke lov gjør folk det uansett – med mindre det er satt opp digre steinblokker eller jernstenger som sperrer.
Syklistenes trøst er at Institut Geographique National utgir verdens mest nøyaktige kart i målestokk 1:100.000, som gjør det mulig å velge bort trafikkfellene.
Nummer to på hatlista (etter fartsbøllene) er frokostkaffen. Den virker uten unntak som den har stått på trakteren siden kvelden før. De fine kaffemaskinene står urørt fram til lunsj – til hotellfrokost skal det være tjæretjukk, sur traktekaffe og melk med snerk på. Det er da vi oppdager hvor bortskjemt vi er blitt i kaffelatte-Norge.
På tredje og sisteplass på hatlista står fransk tastatur. Det kulturelle hovmotet som bl.a. får franskmenn til å dubbe alle utenlandske filmer, har ført til at man nekter å benytte det universelle qwerty-tastaturet, som jo er en amerikansk oppfinnelse. Dermed blir franske nettcafeer i praksis ubrukelige for utlendinger. Å sitte i halvmørket og rote etter a-en og m-en, for så å oppdage at man må bruke shift-tasten for å sette punktum, legger en effektiv demper på lysten til å kommunisere. Redningen er det lille sammenleggbare Nokia-tastaturet, som faktisk er forbausende godt å skrive på – anbefales.
Teknisk info: Vi har hatt vår første punktering, etter 2000 km. For øvrig har vi ikke hatt andre uhell enn to eikebrudd, 2 knuste sidespeil og en ødelagt støtte – alle resultat av velt fra parkert tilstand. Noen bør definitivt finne opp et bedre støttesystem for tunglastede sykler.
Vi har skiftet ett sett bremseklosser og tre dekk, men de sistnevnte hadde vært med oss siden den forrige store turen for seks år siden, så det er ikke innkjøp av sykkeldeler som gjør at pengene flyr…
Hilsen Anne og Helen
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.