Etter 1750 km (og 6000 høydemeter) på 7 uker var det på tide med en pause. Så nå leker vi bofaste i leid hus på en øy utenfor La Rochelle, i en liten by som er bygget innenfor stjerneformede festningsmurer fra 1700-tallet – nøyaktig som gamlebyen i Fredrikstad.
Syklene er levert til overhaling og dekkskift hos en av landsbyens ikke mindre enn fem sykkelreperatører (dette er øya der ALLE sykler – og det er så dyrt å kjøre bilen over brua at mange faktisk parkerer på fastlandet. Prising virker: I går meldte fransk TV at bensinforbruket gikk ned med 12 prosent i august, og at en million flere enn i fjor brukte toget i ferien).
Gjennomsnittlig framdrift har vært 250 km i uka – nøyaktig som sist vi var på langtur (og i vår alder er det jo en seier at formen faktisk ikke er blitt noe dårligere). Også Koster har fått opp snittfarten – fra 7-8 til over 10 km i timen – godt hjulpet av den utsøkte franske hundematen. Supermarkedene har svære hylleseksjoner viet hundedelikatesser (inkludert ferskvarehylle med slakteavfall!). «Dampkokte delikatesser for småvokste seniorhunder med delikat appetitt» er Kosters favoritt. Den kommer i elegant designede små poser i minst 8 ulike smaker. Mange mener Frankrike er en sinke når det gjelder dyrevelferd (vi har sett reklame for tyrefektning, men ikke for hanekamper – som fortsatt også praktiseres), men i bortskjemming av hunder er de ledende. Vi har knapt passert en landsby som ikke kan skilte med egen salong for «Toilettage Canine» – altså hundeklipp & frisering.
Vi gikk forresten glipp av «Museet for landsbyliv og hårfrisyrer» i Marais Poitevin. Er det en sammenheng? Eller bare et pussig utslag av ekteskap mellom to mennesker med ulike yrker, som i etablissementet «Saltnes fargehandel og Hundeklipp» som vi så ofte har moret oss over på vei til Høiden? Det får vi trolig aldri vite, for nå er vi kommet til havet og er over i en region som skuer langt utover seg selv og sine egne tradisjoner.
La Rochelle var avreisehavn for størstedelen av den franske utvandringen til Amerika, og dyrker fortsatt nære forbindelser til Quebec.
Listen over eventyrere, lykkejegere, helter og banditter som har satt seil herfra er et eventyr i seg selv.
I 1798 – inspirert av den franske revolusjonen – kom irske opprørere hit og rekrutterte flere hundre franske frivillige (veteraner fra stormen på Bastillen?) til å bli med på et irsk opprør mot engelskmennene.
På 1830-tallet ble opprørerne fra den slagne Pariser-kommunen samlet opp på uinntagelige Fort Boyard (bygget som en festning som stiger rett opp av sjøen et godt stykke utenfor kysten – nå til dags åsted for reality-showet «Fangene på fortet») før de ble deportert til Ny Kaledonia i Stillehavet. Og i 1887 startet den ekspedisjonen herfra som endte med at Elfenbenskysten ble fransk koloni – glorifisert i et smakløst monument fra 30-tallet, der de heroiske hvite offiserene løftes mot himmelen av staselige elefanter.
Fortsatt er La Rochelle et viktig landemerke for folk som driver med kappseiling jorda rundt og jakter på hastighetsrekorder i soloseiling.
Byen er vakker og selvbevisst, men virker mye vennligere og mer åpen enn de franske innlandsbyene – mer i slekt med andre havnebyer vi har likt oss i(Pireus, Palermo), men litt mer elegant selvsagt – vi er jo i Frankrike.
Ile de Re er Ibiza for viderekommende (dvs de som er blitt 30 år eldre). Samme hvitskurte landsbyene og dyre yachtene (selv om strendene minner mer om Danmark enn om Middelhavet), og i stedet for partydop og housemusikk kommer man hit for østers og gode hvitviner. Orgiene foregår på matmarkedet. Hovedstaden har under 3000 fastboende, men hver dag er det marked med et overdådig utvalg i fersk fisk og skalldyr, kjøtt, ost og lokalt dyrkede grønnsaker. Her er baguetten økologisk og iskremen håndlaget (minst 40 smaker). Selgeren på kaia åpner villig østersene for klønete utlendinger – euro 4,50 for et dusin av de største han har, som har betegnelsen nr 2. Nummer 3 og 4 (de man vanligvis får servert på restaurant) er mindre, men gode de også selvsagt.
østersbøndene pleier dyra sine med den største omhu, og på de langgrunne mudderbankene der østersen står yrer det av næringsliv og rustne varebiler ved lavvann. Mens den flotte gamle havna i St Martin til gjengjeld er helt tørrlagt (gjelder dog ikke barene).. Seks timer seinere står vannet fire meter opp langs kaikanten, og vi beundrer de finurlige fortøyningsarrangementene som gjør det mulig å drive båtliv under sånne omstendigheter.
Og så går vi hjem til vår lille teig, og sitter på en solstol i bakhagen og nyter all den luksusen vi tar for gitt hjemme: kaldt øl fra eget kjøleskap, nyvaskede klær, og en grill der vi i kveld skal svi en hel dorade (flott fisk – flatklemt, men på høykant – altså motsatt av flyndre). Vi glemte dessverre å ta med den fransk-norske oversikten over fiskenavn som vi hadde så god bruk for da Helen var Brussel-korrespondent og måtte dekke fiskeriforhandlinger mellom Norge og EU).
Helen og Anne
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.