Baksiden av de vakre franske middelalderbyene avdekkes først når man blir litt.
Førsteinntrykket er for vårt vedkommende helt og holdent avhengig av om vi finner et hotell som ikke er stengt søndag, mandag, tirsdag og/eller onsdag, eventuelt de første 14 dagene i september. Det har vist seg å kreve en del planlegging underveis. De utmerkede turistkontorene som finnes i hver eneste by, er breddfulle av brosjyrer. Men de omhandler utelukkende eget distrikt, noe som er utrolig upraktisk for oss som reiser langt. Vi blir alltid tilbudt kart over steder vi har vært, og oversikt over hoteller vi kunne ha bodd på – hvis vi hadde visst om dem. Samt muntre oppfordringer om å sjekke på internett. Men internettcafeene, om de noen gang har eksistert, er nedlagt ettersom folk har fått internett hjemme. Mange hoteller tilbyr wifi – i teorien. Det virker av og til. Men ettersom vi bare har mobiltelefon er vi like langt. Den egner seg kun til e-post og NTB-nyheter (uten bilder).
Men tak over hodet har vi jo fått hver eneste kveld. Samt mat (som tidligere dokumenter). Andreinntrykket av de ulike byene der vi har stoppet opp en dag eller to har imidlertid vist seg å være helt uforutsigbart. Noen steder virker fullstendig nedlagt, med «til salgs» og «til leie» på tredjehvert hus. Men også det som ser ut som en livlig handlegate med alle slags butikker, fire-fem barer og minst tre restauranter, kan ved åttetiden om kvelden være fullstendig lukket og låst. Det er alltid mulig å få en kaffe eller en øl (hvis man er villig til å gå et stykke), men serveringen er ofte begrenset til den lokale lotto-bula, og den ligger uten unntak i den mest trafikkerte rundkjøringen. På den idylliske lille plassen ved den gamle kirken står det ingen kafestoler under platantrærne nei…
ødemarksfølelsen skyldes selvsagt at vi har forlatt turistløypa for en stund og reiser gjennom Poitou, et område som ikke er spesielt kjent for noe som helst. Landskapet er grønt og vakkert, men for kupert til å drive maskinelt jordbruk, så det er mest beiteland og melkekuer, samt geit og sau til osteproduksjon.
I lokalavisa er regulering av bøndenes minstepensjon det heteste temaet. Man må lese Le Monde for å få med seg den kampen om jordbrukets framtid som syder under overflaten. Hvem skal overta når den lokale ungdommen heller vil til Paris? Skal jord som blir ledig når en bonde pensjoneres deles mellom naboene, eller skal folk utenfra få en sjanse?
Det finnes faktisk en kø av folk som gjerne vil bli bønder, og som har stilt seg på liste for å få kjøpe jordbruksland. Men felles for dem er at de gjerne vil drive økologisk, eller har ideer om nisjeprodukter som ikke stemmer helt overens med slik vi alltid har gjort det her.
En 29-åring med ring i øret fra Grenoble fikk alle geitene sine massakrert i fjor, og i forrige ukes avis står han fram og forteller om voldtekts- og dødstrusler mot den lille datteren. Folkene bak krever at jorda han har overtatt (etter avtale med en av de lokale bøndene) må deles ut blant naboene i stedet. Og det tok et år før den lokale ordføreren rykket ut og erklærte at metodene som var tatt i bruk i konflikten er uakseptable. Eneste lyspunkt i historien er at asylsøkerne som mannen hjalp i sin gamle jobb som advokat og aktivist for innvandrerrettigheter startet innsamlingsaksjon og fikk inn nok penger til at han kunne kjøpe nye geiter.
At landsbygdsbefolkningen føler seg skviset av sentrale myndigheter og nymotens ideer er jo ikke noe spesielt for Frankrike. At de søker tilflukt i jaktlag og gjenoppliving av gamle skikker er heller ikke noe enestående. Men franske bygder har kanskje en enda sterkere identitet enn i andre land i Europa, takket være franskmennenes religiøse forhold til gastronomi. Området der bestemors oppskrifter har sitt opphav har en posisjon i fransk selvoppfatning som vi ikke finner noen parallell til på hjemlige trakter. Lutefisk og smalahaue har nok en betydning som identitetsmarkør i Norge også, men det blir liksom ikke helt det samme.
At fransk stolthet over egne tradisjoner gjerne kan kombineres med respekt for andres fikk vi heldigvis et muntert eksempel på da vi havna på martnan i Thouars sist helg.. Tema for årets landbruksutstilling var Tahiti!
Vi fikk lunkne ananasdrinker servert av barskt tatoverte polynesere, og masse lærerik informasjon om det «lengst unna av alle de franske territorier».
I naboteltet gikk det i østers på papptallerkner – med lokal sprudlevin i strie strømmer. Og innimellom var det jordfresere og takpanner og siste nytt i biler du ikke trenger å ha lappen for å kjøre (skremmende populært på disse trakter).
Nå gleder vi oss til å se havet, og har bestemt oss for å ta en ukes avspasering på Paris-fiffens ferieperle Ile de Re utenfor La Rochelle. Off-season badesteder har alltid vært blant våre favoritter. Håper å finne en liten leilighet der vi kan lage vår egen mat – det er pussig nok det vi savner etter drøyt seks uker på tur.
Helen og Anne