Etter en uke måtte vi kutte ut gåseleveren. Det var slutt på Pepcid Duo-lageret, og det var vanskelig å få fylt på – til tross for at Frankrike må ha flere apotek per innbygger enn noe annet sted på kloden.
Husets «foie gras» (som riktignok er laget av andelever, ikke gås) går igjen på nesten alle menyer. Har lest en artikkel som forklarer at endene og gjessene har det bra og at de absolutt ikke får mat stappet ned i halsen gjennom en trakt, slik dyrevernerne hevder. Men vi vet jo ikke om den var sponset av produsentene.
Djevelsk godt er det i hvertfall – og helt sikkert livsfarlig hvis man er på biltur og ikke får trimmet av seg fettet.
Etter en måned begynte vi å kjenne at formen kom sigende (og at buksestrikken, tross utskeielsene på matfronten, faktisk er blitt litt mindre stram). Vi satte solid ny pers i forrige uke med 215 km på tre dager – som er 40% mer enn vår normale etappe mellom hviledagene.
Nå går det litt langsommere igjen, på nesten bilfrie sykkelveier mellom slott og velfriserte vinranker langs Loire-elva. Landsbyer i lys sandstein og veier med hvit grus gjør landskapsbildet lysere og sydligere. Det er ingen nyttetrafikk på elva, så naturen er forbausende uberørt mange steder, med livlig fugleliv på sandbankene.
Slottsbesøkene gir oss noen raske leksjoner i fransk historie: Chambord (som Bodums presskaffekanne er oppkalt etter) er helt surrealistisk med alle sine tårn og spir og karnapper. Her satt den siste franske tronpretendenten og furtet i 1871, da han hadde sjansen til å bli konge etter nederlaget mot prøysserne, men nektet å regjere under den franske revolusjonens banner Tricoloren. Dermed var republikken reddet.
I Chenonceaux (der Catharina av Medici regjerte på 1600-tallet) er slottet bygget tvers over elva der grensen gikk mellom tyskokkupert sone og det frie Frankrike under siste krig – så motstandsbevegelsen kunne bokstavelig talt smette inn bakdøra for å utføre sine sabotasjeoppdrag.
På UssÈ-slottet, som skal ha inspirert Tornerose-fortellingen, tusser hertugen sjøl rundt med jaktbikkjene i den private delen, mens turistene beundrer møllspiste voksdukker iført hans mors vovede 20-tallskjoler, som av en eller annen pussig grunn er utstilt sammen med flamske gobeliner fra 1500-tallet og forgylte indiske tigerjakt-dolker.
Og på slottet her i Chinon var det at Jeanne d’Arc møtte den franske prinsen som hun hadde satt seg fore å innsette som konge. Den usannsynlige historien om bondejenta som ble hærfører, og som langt på vei lykkes i sitt forsett om å redde Frankrike fra engelskmennene (før kirkefedrene fikk summet seg til å erklære henne som kjetter og brenne henne som heks), blir man minnet på overalt. På kaia her står den eneste rytterstatuen vi noengang har sett som viser en kvinne i full rustning og med hevet sverd.
Men hvorfor er denne 600 år gamle historien så bokstavelig talt enestående? Noen vage myter om amazoner er alt fra tidligere tider. Og de få revolusjonære kvinneskikkelsene fra senere europeisk historie er enten intellektuelle typer (Rosa Luxemoburg, Emma Goldman) eller temmelig isolerte voldsutøvere (Ulrike Meinhof).
I dag er det selvsagt mulig for kvinner å bli generaler, men muligheten åpnet seg jo først lenge etter at det ble slutt på å betrakte krigere som helter.
Slikt får man tid til å spekulere over i det tempoet vi beveger oss…
I helga var det «≈pne dører» i Saint-Dye-sur-Loire. De lokale vinprodusentene stilte seg opp i gata med smaksprøver. Og så kjøpte man med seg en flaske eller to av det som falt i smak og tok med inn til middag på landsbyens restaurant, der dagens rett var kalvehode med kapers. Alternativt stekt ål fra elva.
Alle turistfasiliteter er basert på at folk er her for å drikke og spise. Vi faller mellom to stoler: Gamle nok til å ha råd til å ta inn på det lekkert nyrestaurerte herregårdshotellet med gourmetrestaurant, men ikke helt vel tilpass blant matleie tidligpensjonerte sveitsere og engelskmenn som tilbringer dagen i en fluktstol i påvente av at lunsjen blir servert. Dessuten ser syklene våre pussige ut sammen med jaguarene og mercedesene på parkeringsplassen.
Den kvinnelige kokken (fortsatt en sjeldenhet) Jacky Guindon på «La Caillere» i CandÈ-sur-Beuvron hadde definitivt fortjent et bedre publikum for sin appetittvekker bestående av pisket krem med innkokt purre og moste østers. Til kaffen fikk vi hjemmelagde smørbukk-karameller (laget med salt smør). Kreativt – og samtidig trygt forankret i det nordfranske kjøkkenets grunnvoller: fløte og smør – med en solid dose baconfett og andefett i tillegg (vi har ikke sett en dråpe olivenolje siden vi passerte grensa).
Men alt i alt er de bittesmå hotellene som ikke engang står oppført på det lokale turistkontorets lister ofte de hyggeligste. Der får vi gjerne parkere sykkelen på kjøkkenet, eller i baren. Gjestene er alminnelig franskmenn som er ute for å oppleve nasjonens severdigheter. De drikker billig rose-vin, til tross for at vinkartet selv på de enkle stedene inneholder noen smaksbomber av noen hvitviner fra Puilly Fume og Vouvray til for oss høyst overkommelige priser (20 – 30 euro per flaske).
Også syklisme er turistindustri her, og langs veien møter stadig grupper av engelske, tyske og amerikanske syklister på pakketur.
Loire-ruta er del av et større prosjekt: EuroVelo-ruta som skal forbinde Svartehavet med Atlanterhavet. Mye av den er fint tilrettelagt allerede (langs hele Donau bl.a.), men vi antar at skiltingen nok begynner å svikte når man nærmer seg Odessa. Neste tur kanskje?
Hilsen Helen og Anne