Mannen foran oss i køen ba om fire meloner: Tre til kveldens gjester, og en som ikke skulle spises før i neste uke. Fruktselgeren på markedet i Epernay løftet på melonene sine, banket på skallet og klemte forsiktig, før han valgte ut fire stykker, tok fram krittet og satte et stort kryss på den som skulle ligge noen dager.
En vakker illustrasjon på verdien av fagkunnskap generelt, og matkunnskap spesielt, i en tid da vi i Norge stort sett er henvist til å kjøpe mat av ungdommer som ikke vet noe som helst annet om matkvalitet enn det som står om «siste forbruksdag» på pakningen.
Også her i Frankrike foregår selvsagt mer og mer handel på super- (og hyper-) markedene. Lokalbutikken – og til og med den lokale cafe/bar – er ofte nedlagt i landsbyene vi ruller gjennom. Mange av husene er kjøpt opp av middelaldrende ektepar fra Paris med ovale weekendmuligheter.
Men maten – også til hverdags – holder fortsatt en kvalitet som folk lenger nord i Europa bare kan drømme om. Vi bor gjerne på tostjerners hoteller i litt mindre enn mellomstore byer, og har ofte selskap i spisesalen av handelsreisende med lange arbeidsdager og begrensede budsjetter. Dagens middag på et typisk slikt hotell – f.eks. i Nogent-sur-Seine – koster euro 13,50 og består av valg mellom 3 forretter, 4 hovedretter (2 kjøtt, 2 fisk), ost (velg selv fra et stort fat) OG dessert (igjen 4 valg). Råvarene til en slik middag er selvsagt ikke av de mest eksklusive, men alle sausene er hjemmelagede.
For oss som skal være på besøk en stund er prisnivået attpåtil svært behagelig. Et helt greit hotellrom (med bad) ligger gjerne på noenogfemti euro, som jo er billigere enn turistforening og ungdomsherberge i Norge (og mindre enn vi betalte i Italia på den forrige store sykkelturen for seks år siden).
Gourmet-menyer med østers og gåselever ligger rundt 30 euro. Det er også prisen for å få en flaske lokal champagne til. (Kommer dere noensinne over den rosa fra Noel Maury i landsbyen Peas rett utenfor Sezanne, så ikke nøl med å kjøpe en kasse!).
Legg til at det franske veinettet er uovertruffent: Selv de minste veier er godt asfaltert, nummerert og skiltet. Finne fram går som en lek (ved hjelp av dønn nøyaktige IGN-kart i 1:100.000). Så hvorfor er vi de eneste syklistene?
De siste dagene har landskapet bølget slakt mellom 100 og 200 m.o.h. Det gir svalende utforkjøringer og god gjennomsnittshastighet. Helt greit å få noen motbakker igjen også, etter alt det paddeflate (som faktisk belaster knærne ganske mye, fordi det blir såpass monotont). Først vinmarkene i Champagne, deretter enorme hvete- og solsikkeåkre sør for Seinen.
Landsbyer med bindingsverkshus fra middelalderen som perler på en snor. Men mange av dem altså ikke bare auguststengt, men stengt for godt ser det ut som.
Etter å ha beveget oss jamt sørover i en måned snur vi nå mot vest, for å følge Loire-elva mot Atlanterhavet. Planen er å nå kysten ved La Rochelle, følge strendene ned til Bordeaux, og deretter Canal du Midi tvers gjennom landet via Toulouse til vi når Middelhavet litt sør for Montpellier.