«Sorbet de Marc de Champagne» smaker som rim fra av-ising av et gammelt kjøleskap, med en slant hjemmebrent over.
Men med dette ene unntaket er gleden stor over gjensynet med den franske maten. Kaffen er sterk. Brødet har skorpe. Kjøttet er ikke gjennomstekt. Sennep og tannpirkere er tilgjengelige. Enkle grunnelementer som sikrer at et fransk måltid aldri blir helt håpløst. Og ofte veldig, veldig godt.
Allerede i Belgia ble pannekakene tynne og lekre (i Nederland er de tykke og tunge som bondeomeletter), og vi var blide over å være på gamle tomter. Bare så synd at det vi trodde var et kart over sykkelstier i Belgia – kjøpt fra nettsiden til det belgiske ministeriet for promotering av helsebringende persontransport (eller noe lignende) viste seg å være et kart over sykkelveier som de hadde TENKT å bygge (hvis de fikk penger av EU f.eks.). Så mellom Liege og Namur, som er en av Europas tyngst industrialiserte områder, havnet vi et uføre av firefeltsveier der minstehastigheten så ut til å være 120 km i timen. Redningen ble nok en gang et lite lokaltog, som riktignok ikke hadde fasiliteter for syklister (slik de har i nabolandene), men der konduktøren var grei og hjalp oss å løfte syklene opp i en antikvarisk godsvogn.
Fra Namur og sørover gjennom Ardennene var sykkelstiene langs elva Meuse/Maas stort sett ferdige, og på den franske siden var de nyasfaltert og skiltet for millioner av fellesskaps-euro, så strekningen framsto som den lekreste sammenhengende (nesten 150 km) sykkelvei vi noen gang har støtt på.
Veien går mellom løvskogkledte åser, med små gråsteinslandsbyer og noen beskjedne slott og borger innimellom. Må være helt fantastisk i høstfarger!
På samme måte som det finnes en Slow Food-bevegelse i Europa (med utgangspunkt i Italia), finnes det en Slow Road-bevegelse, med utgangspunkt i Frankrike. Her kalles fenomenet Voies Vertes (grønne veier) – egnet for syklister, vandrere, rulleskøyter, barnevogner, rullestoler osv.
Handicapvennlig betyr jo automatisk også sykkelvennlig (nedsenkede fortauskanter, heis mellom togperrongene), så her trekker flere politisk korrekte hensyn i samme retning.
Foreløpig er de grønne veiene bare brokker og biter, men entusiastene jobber for å binde dem sammen så det skal være mulig å reise på kryss og tvers i Europa uten å bli eksosforgiftet. I Sør-Frankrike skal vi følge den hittil lengste biten, som binder Atlanterhavet og Middelhavskysten sammen langs Canal du Midi.
Kanal-sigøynerne som holdt til på flåter langs de franske kanalene har vi ikke sett noe til (er de jaget bort for godt mon tro?) men det er fortsatt mye liv langs vannveiene. De belgiske og nederlandske lasteprammene som går med kull og grus, er små familiebedrifter der alle bor ombord. Ungene har gjerne en inngjerdet lekeplass, mens familiens bil står på akterdekket og heises i land ved behov.
Noen av navnene vitner om store drømmer: «Oceania» og «Samarkandh», men de fleste er mer jordnært oppkalt etter kona.
De største prammene er utstyrt med de rene villaer (komplett med grønnsakshage på taket), og har gjerne en liten ekstrakahytt i baugen også, til de østeuropeiske dekksguttene som passer trossene ved slusepassering.
De gamle mennene med paraply og mange meter lange fiskestenger eksisterer fortsatt. Men de har fått seg et hi-tech sitteapparat med individuelt justerbare ben som kan tilpasses alle underlag og er utstyrt med diverse vanntette skap og skuffer til å oppbevare alt som skal til av mark, kroker, lunsj og drikkevarer. Fiskestengene er selvsagt ikke av bambus lenger, men beste kvalitet glassfiber, levert i lekre spesialsydde hylstre med ergonomisk tilpassede bærevesker.
Paraplyen har de forøvrig bruk for. Det regner støtt og stadig. I dag siler det jevnt over champagne-hovedstaden Epernay, der vi har lagt oss til for et par ekstra dager med klesvask, OL-finale i håndball på Eurosport og selvsagt champagnesmaking.
Helen og Anne
PS: Koster kan melde at trappene i Frankrike er mye mer hundevennlige enn lengre nord. Nederlenderne (beryktet for å være gjerrige – det eneste landet i verden som ikke deler ut gratis brosjyrer på turistinformasjonskontorene men insisterer på å ta betalt for de allerede reklamefinansierte trykksakene) bygger så trange, bratte og snåtne trapper at en litt lang hund med korte ben hverken kommer opp eller ned, men må bæres. Pinlig. I de bredere og litt mer svungne franske trappene spretter hun opp og ned som en ungdom.