Å finne et stamsted er en av de store gledene ved å stoppe av og til. På 36 timer rekker man det fint. Andre gangen du er innom kjenner de deg igjen. Tredje gangen vet de hva du drikker. Fjerde gangen er det som å komme hjem, I Groningen fant vi «Marleenes», rett rundt hjørnet for «Den hellige ånds gjestgiveri», der Marleene sjøl serverte trappist-øl og hundekjeks til soundtrack av Marianne Faithful og Stevie Nicks.
Byer med et stort innslag av studenter er alltid fine å stoppe i. De har garantert et godt utvalg passe lurvete kafeer, ofte kino med visninger på originalspråket, og et myntvaskeri med gratis internett.
Groningen ble nylig kåret til Europas mest sykkelvennlige by, og gatebildet ligner på Kina før folk der fikk råd til bil. Til og med hijab-kledte kjerringer sykler. Småbarnsforeldre rigger sykkelen så det blir plass til en unge foran og en bak. Den sammenleggbare trillevogna festes til bagasjebrettet. Ungdommelige pensjonister spanderer gjerne et par tusen euro på en elektrisk hybrid. Dermed fiser de ubesværet forbi oss alminnelige svette-syklister med permanenten i skjønneste orden. Litt mer ustø gamlinger velger trehjulssykkel, med klips på styret til å feste spaserstokken.
Og selvsagt finnes det varesykler i alle fasonger.
På jernbanestasjonen er det ingen nivåforskjell mellom perrongen og de romslige togvognene som er utstyrt med egne sikkerhetsbelter til å feste syklene i. (Vi tok en togetappe for å komme unna det sørgelige været i nord).
Fra det plattyske «Moin, moin» (som en Montebello-hilsen med litt ekstra talefeil) er vi nå over i limburger-dialekt, der det heter «hei», eller muligens «hoy»? Nederland, Belgia og Tyskland flyter sømløst over i hverandre i dette nederste hjørnet av Nederland. Vi har passert det gamle Europas viktigste kulturelle skillelinje og er nå i katolsk område, som betyr at de dyrker vin, maten er mer raffinert og kirkene vakrere. Landskapet har begynt å bølge svakt igjen, etter flere hundre kilometer med paddeflatt, Vi sykler på perfekt tilrettelagte sykkelveier gjennom frodige frukt- og grønnskåkre og ambisiøse blomsterhager.
Forbausende mange dyr å se også: hare og ugle (ville), struts og dåhjort (tamme), frittgående griser, gigantiske bryggerigamper med føll på størrelse med voksne fjordinger og biffkalver med muskler dimensjonert som OL-svømmere.
Er landsbyen hvitmalt betyr det at Napoleons skatteoppkrevere tok grep her på 1800-tallet. Da fant man på å kreve inn skatt etter antallet og størrelsen på vinduene (et lett forståelig forsøk på å skattlegge rikfolks goder – jamfør den norske eiendomsskattedebatten). Men landsbyboerne vred seg unna ved å mure igjen vindusåpningene, og for å skjule sporene malte de deretter hele huset hvitt.
Nå er vinduene selvsagt åpnet igjen, men hvitmalingen har festet seg som et sosialt påbud – omtrent som på Sørlandet.
Her i Maastricht var hotellene overfylt pga den internasjonale boules-turneringen, men vi fikk et lekkert pensjonatrom på det lokale Frogner, der vi på den diskret elegante lokale restauranten feirer at vi har unnagjort fire land på tre uker – og imorgen er det søndag og Belgia.Helen og Anne