Bygeværet er avløst av øsregn. Friesland er kjent for svart- og hvitflekkede kuer og dårlig vær. Det siste står det ikke noe om i turistbrosjyrene, men det innrømmes av alle som bor her. Vi har sett mye av begge deler på vår langsomme (pga motvind) ferd langs kanalene.
Kortet ruta ved å legge veien om Helgoland, en pussig liten tollfri klippeøy som engelskmennene forsøkte å sprenge vekk under krigen. De etterlot seg et enormt krater og ikke noe annet. Lokalbefolkningen fikk først flytte tilbake i 1958 – til dukkehuslignende kriseboliger som i dag er omgjort til fargerike fisk- og øl-boder. Skipene kan ikke legge til kai, Folk og bagasje må i livbåtene for å komme i land, så det er vanskelig å forstå hvorfor Hitler ville bygge verdens største isfrie krigsskipshavn akkurat her…
I Nordtyske småbyer får man god mat: (rødspette, dikelam i kål, hjemmelagede pølser, kantareller i alle fasonger. Underholdningen er det verre med: Da vi gikk på bar i håp om å få se åpningsseremonien fra Beijing-OL viste de i stedet en 40 minutters dokumentar om bilvask.
Men vi har sett drømmesykkelen: En sammenleggbar tandem (Koga Twin Traveller) med spesialtilhenger som kan benyttes som lenestol. Og selvsagt innebygd solcelledrevet lader til GPS-en. Doningen er velutstyrt som en bobil. Perfekt hvis en av oss ikke skulle orke å tråkke like iherdig lenger. Alternativet kunne være en elegant «Electric Hybrid » med hjelpemotor – beviset på at det er fullt mulig å fortsette å sykle selv om kondisen skulle svikte.
Vi droppet Bang Olufsen-muset i Struens til fordel for sykkelbutikken – og angret ikke. Her bruker seriøse designere tid og krefter på å gjøre sykler så attraktive som mulig – både funksjonelt og estetisk. Hvorfor ser alle sykler i Norge så glorete ut? Fordi de betraktes som en slags leketøy?
Fordi sykling i Danmark og Tyskland er både transport og rekreasjon har syklistene ofte valget mellom effektive sykkelstier langs hovedveiene (kjekt når man skal fort fram) og mer avslappa sykkelmerkede bakveier for den som har tid til å se seg om underveis. Det er alltid tydelig merket hvem som har vikeplikt. I motsetning til i Norge der sykkelstien gjerne stopper 50 meter før særlig trafikkerte kryss og overlater syklistene til sin usikre skjebne.
I Ribe hadde en vennlig sjel i veivesenet til og med sørget for at de brosteinsbelagte gatene var kantet med en meterbred stripe med flate heller (brostein er som kjent de rene syklistfeller, spesielt i regnvær).
Siste danske etappe ned mot tyskegrensa gikk i også i sipregn, gjennom paddeflatt åkerlandskap. Mil på mil med rødgylden havre, blekblond hvete og irrgrønne diker. Gresset holder dikene sterke, og gresset må holdes kort for å være sterkt; derfor sauene – som ellers ikke er dyr vi forbinder med Danmark. Fantastisk godt smaker de også, ettersom de utelukkende beiter på det salt- og mineralholdige gresset på dikene og i tidevannsbeltet.
Omsider fant vi også en klassisk vindskeiv kro, med romplan fra 1600-tallet og pannestekt rødspette på generøse fat, med persillesmør i bøttevis.
Dessverre hadde en av de muntre krogjester som vi observerte kjøre hjem i halvfylla kommet i skade for å rygge på Helens sykkel, så vi måtte til Tønder for å reparere.
Vi kjøpte IKKE nye tights basert på «det siste i prestasjonsfremmende kompresjonsteknologi, for optimal blodgjennomstrømning i hele benets lengde». Men vi har måttet grave helt til bunns i sykkelveskene etter klærne vi ikke hadde regnet med å få bruk for før i oktober. Ullundertøyet som sist var i bruk på Skeikampen i vinter er det eneste som holder gikta unna gjennom timevis med regnværssykling. Vi er utstyrt med diverse nyinnkjøpt Goretex, men hvis noen vet om en regnjakke som holder deg tørr i mer enn en times tid på sykkel i kombinasjonen av regn og vind (og som ikke veier mer enn resten av bagasjen tilsammen) så vil vi gjerne høre om den…
Helen og Anne