Det er ikke mye yndig over den delen av Danmark som strekker seg langs Vesterhavet sørover fra Hanstholm (der Monsterfergen fra Kristiansand legger til). Thy-området utgjør Danmarks eldste nasjonalpark – her er øde og forblåst, og minimal idyllfaktor. Sesongen er over allerede (eller kanskje kom den aldri helt i gang?). Tyskerne bor i stygge sommerhus, og har tilsynelatende ikke andre aktivitetstilbud enn noen gatekjøkken og iskiosker..
Overnattingsstedene vi fant var rufsete og folketomme. Dagens middag var flæskesteg med svor og rødkål. Akkurat som på Hebridene må man, til tross for at havet ligger rett utenfor døra, lete lenge etter fisk som ikke er frityrstekt.
«Surfing the cold Hawaii» er Klitmøllers slagord, og en hyggelig liten reggae-bar tilbyr ly til et internasjonalt fantefølge av surfere i nedsarva bobiler. De mest stilbevisste hadde fått tak i en gammel fransk svartemarja (Citroen med bølgeblikk-karosseri av den typen gendarmene dyttet studentdemonstranter inn i på bildene fra Paris 1968). Den var malt i rødt og hvitt, og utstyrt med stativ for minst 8 surfbrett på taket.
Og syklingen var fantastisk – langs bilfrie veier over øde heder, på asfalt eller hard og sykkelvennlig grus. Etter en strak mil i motvind skjønte vi at det lønte seg å følge sykkelmerkingen (vi er fortsatt på Nordsjøruta) gjennom klitplantasjene av møisommelig plantede eik og furutrær, selv om det ofte betød dobbelt så mange kilometer.
Koster våknet til liv igjen etter å ha ligget i hetekoma gjennom supersommeruka langs Sørlandet, og løp som en vind over lyngen så snart vi slapp henne ut av kassa.
For dem som reiser med telt har Thy nydelig tilrettelagte rasteplasser med gapahuk for ly mot regnet, bålplass (med ved og øks!) og do m dopapir.
For den som heller ser for seg en bløt dyne og en bedre middag på kro har området mindre å by på, så da det begynte å regne tøt vi inn på et lite dieseltog som bragte oss behagelig og effektivt til sydligere egne. Den lille privatbanen Arriva hadde til og med gratis w-lan ombord, så vi fikk oppdatert oss på norske nettaviser underveis.
Vi gikk av i Esbjerg, og med vinden i ryggen på dikene langs Vadehavet blåste vi avgårde de tre milene til Danmarks eldste by Ribe.
Spørsmål til matematikkinteresserte: Når vi syklet i 25 km i timen kjentes det helt vindstille. Hvor mye medvind hadde vi da? For at det skal oppleves som vindstille må man vel også regne inn kompensasjon for den vinden vi ville ha følt mot oss om vi faktisk hadde syklet i vindstille – eller? Betyr det at det blåste dobbelt så fort som vi syklet? Håper noen kan hjelpe oss med å finne ut av dette, som vi lurer svært på når vi leser værmeldingene i avisen (som for tiden er ispedd rapporter om tornado i Nord-Frankrike og skybrudd og oversvømmelser både her og der).
I dag er det pause med klesvask i søplebøtta på et brunt hotel i Ribe, der fyren med hestehale som satt i baren da vi gikk og la oss er den samme som satt der da vi kom til frokost klokka ni. Uklart om han har vært hjemme i mellomtiden. Det merkes at røykeloven fortsatt ikke er helt innarbeidet her – til og med dusjforhenget er innrøkt.
Helen og Anne