Etter alle de nuttelige bindingsverkslandsbyene var det på tide med en moderne tysk by. Kassel ble sterkt ødelagt under krigen, og ser mer framover enn bakover. Den historiske arkitekturen de restaurerer er fra 50-tallet (vi bor på et herlig eksemplar av et hotell fra 1953), og ellers er det den store internasjonale kunstutstillingen Documenta (verdens største, som holdes hvert fjerde år) som er byens stolthet. Den står for alt det motsatte av det litt innadvendt tyske vi har opplevd hittil. På uterestaurantene serveres nigeriansk og colombiansk mat, og hele byen preges av det nyeste nye innen kunst-innstallasjoner og performance-artister.
Utstillingen inneholder praktisk talt ingen tradisjonelle malerier eller skulpturer, men desto flere videoinnstallasjoner og filmarbeider, som i formen skiller seg lite fra den journalistiske reportasjen av det litt mer fantasifulle slaget. Temaene var klart politiske: Folkemord i Rwanda, kvinneundertrykking i Iran, vold mellom muslimer og hinduer i India, den mexikanske innvandringen til USA, palestinske flyktningers identitetssøken etc etc. Interessant, ja. Men er det kunst?
En japaner hadde forresten skrevet ned 10 millioner årstall og hyret to mennesker til å lese dem opp med søvnige stemmer. Pussig.
Veien hit gikk på vakre, bilfrie sykkelveier langs Weser-elva, som er brødrene Grimm-land. Hans&Grete-hus og skrekkfilm-slott rundt hver elvesving. Lange strekninger var det forresten bare grønt – irr grønt. Med den sjokoladebruna elva lignet det et tropisk landskap – der det når som helst kunne dukket opp en krokodille. Det vi faktisk så var langhalsede hegrer og noen halvstore rovfugler (hønsehauk – eller kanskje musevåk?).
Etter 1300 kilometer var Annes bakdekk helt blankslitt, og støtta hennes knelte (med hundekasse + bagasje blir sykkelen tung). Ingen sak å få kjøpt reservedeler, det er sykkelbutikker og reparatører over alt. Tyskerne er ganske eksperimentvillige når det gjelder sykkel. Mens dansker åpenbart ikke kan tenke seg noe annet enn den sobre svarte 3-girs førkrigsmodellen (til nød koksgrå), kjøper tyskerne også helt nye sykkeltyper. En ny modell er en slags damesykkel med ekstremt lavt innsteg (10-15 cm over bakken), samt støtdemper i selve ramma. Den passer perfekt for folk som ikke lenger synes det er så lett å slenge beinet over stanga – slik norske sykkelselgere fortsatt insisterer på at man må gjøre (vi måtte nærmest krangle med gutta på Oslo Sportslager da vi ville ha damerammer på tursyklene våre – en beslutning vi har vært glade for mange ganger, så tunge og uhåndterlige som de blir med full oppakning).
Vi møter stadig massevis av syklister (i helgene er det tett trafikk på sykkelveiene). Flesteparten er over 50. Har møtt mange muntre grupper med pensjonister godt oppe i 60- årene også.
Både her og i Danmark har vi også sett mye fantasifullt av sykkeltraller &-tilhengere. Hundekurv på styret er som før nevnt temmelig vanlig. Og et sted traff vi en blinde-ekvipasje som besto av to sykler som var sveiset sammen slik at de to rytterne satt ved siden av hverandre og tråkket. Det så mye hyggeligere ut enn vanlig tandem!
Schluchtern, 7.september.
Når vi bretter det store Tysklands-kartet i to er vi nå godt inne på den nedre halvparten. Etter en hviledag i en liten by som minner ganske mye om Moss (upretensiøs, men forbausende sjarmerende ved nærmere ettersyn) tar vi sikte på å krysse grensa til Bayern i morgen.
Landskapet er blitt mye mer bakkete, så vi får bruk for den sykkelformen vi har bygd opp hvis vi skal klare å opprettholde dagsetappene. Forleden satte vi ny, ufrivillig pers med 80 km på en dag. Det skyldtes overnattingssteder som enten var nedlagt, fulle eller hadde stengt på onsdager (!). Endte opp sammen med alle forretningsmennene på et dyrt kjedehotell der vi tømte minibaren til trøst. Men dagen etter fikk vi himmelseng i et perfekt lite bindingsverksvertshus fra 1548, med utsikt til borgtårn og vinranker. Til halve prisen (41 euro).
I natt bor vi på Gasthaus Hoffmann, der det i Gud vet hvor mange generasjoner har vært
slakterbutikk og bierstube i første etasje, familiens bolig i annen, og gjesterom i tredje. Også her har de funnet en eller annen unnskyldning for å fylle gatene med loppemarkedboder, trekullgriller og øltelt, akkompagnert av et møllspist janitsjarorkester som spiller Santa Lucia.
Koster har løpetid, så vi er blitt forfulgt av et par skikkelig ivrige Gårdshunder. Selv virker hun mindre guttegæren enn vanlig etter omstendighetene. Skyldes vel at hun har så mye annet å passe på og være opptatt av.
Vi takker for flere gode råd fra leserne angående knær, og tester nå ut ulike typer støttebandasjer. Den nye typen i neopren sitter best, men blir fryktelig svett. Den helt perfekte kombinasjon finner vi vel ikke på dette området heller.
Helen, Anne og Koster