Det var her Archimedes senket sitt legeme ned i vann. Syracusa var den største byen i den greske verden (lenge viktigere enn Athen), med en halv million innbyggere – blant dem altså Archimedes. Og Platon.
Nå er innbyggertallet redusert til en fjerdedel, men byen har fortsatt et preg av (fordums) grandeur.
Barokkpalassene fra den siste storhetstiden (under spansk styre, på 1700-tallet) er bokstavelig talt grønne av elde. De karakteristiske smijernsbalkongene med ananas- og engleornamenter i stein ser fantastiske – og livsfarlige – ut.
Tross forfallet er det noe mondent over cafeene, som har fortausbord og ordentlige kelnere i hvite forklær. De fleste andre steder på Sicilia har barene bare ståplasser, og det er åpenbart ikke meningen at andre enn de lokale, mannlige innbyggerne skal bruke dem (som i Hellas utenom turistleia).
Syracusa er også hjemstedet til Santa Lucia (som døde som martyr på 400-tallet). Relikviene (dvs liket) ble stjålet og befinner seg nå i Venezia, men syracusernes feiring av by-helgenen den 13. desember er visstnok gedigen, med prosesjoner i gatene osv. Ifølge guidebøkene er Sicilia i det hele tatt berømt for sine religiøse festivaler, men det eneste vi har opplevd er den store italienske juleshoppingfestivalen, som innledes med åpne butikker første søndag i advent. Det ser ut til å gå i dyre barneklær og dyr champagne, samt et overdådig utvalg av livaktig utformede marsipanfigurer.
Landskapet her på østsiden av øya er mer variert enn på vestsiden, med store appelsin- og sitronplantasjer, mandler og pistasjnøtter, i tillegg til vin og oliven. Vill iris og noe som ser ut som krokus vokser som blå tepper mellom trærne. Og ved solnedgang fylles himmelen av titusenvis av trekkfugler i akrobatiske formasjoner – som et levende fyrverkeri. Underveis fra Nord-Europa til Afrika må de finne hvilested for natten, og virker fælt stressa. I byparkene er det hard kamp om plassen i det begrensede antallet tilgjengelige trær, og spetakkelet når de slåss om en grein å sitte på, er øredøvende.
En smalsporet jernbane, med togsett som ligner gamle Holmenkolltrikker, betjener praktisk talt hver minste avkrok av Sicilia, og blide konduktører har hjulpet oss av og på med syklene. Sånn har vi fått sett mesteparten av øya, selv om vi ikke har syklet mer enn ca 400 km.
Overalt har vi funnet gode senger og enkel, men vellaget mat: Pasta med fersk tomatsaus, blekksprut og små fisk stekt på trekullgrill med olivenolje og sitron over, knasende sprø pizza med løvtynn bunn. Samt verdens beste brød, laget av en lokal hvetesort som er litt grovere enn den som brøkes i ciabatta og baguetter.
Vi mener også å ha oppdaget hvorfor arbeiderklassefamiliene i amerikanske romaner alltid spiser «tuna fish casserole». Det er rett og slett en etterkommer etter tunfisk-pastaen som de sicilianske innvandrerne hadde med seg hjemmefra (tunfisket – med tilhørende hermetikkindustri – var den store leveveien langs kysten her helt fram til 60-tallet. Nå er det nesten bare småfisk igjen i denne delen av Middelhavet). Også amerikanernes glorete smak i kaker kommer trolig herfra. Siciliansk cassata er giftiggrønn og sjokkrosa og lysende oransje – og smaker som det klissete arabiske godteriet man får kjøpt i Tøyengata.
Hundene er egentlig det eneste problemet vi har møtt som syklister her. I bymessige strøk er hundene innelåst bak høye gjerder (eller står i bånd), der de snerrer, glefser, knurrer og bjeffer mot forbipasserende. På landsbygda, langs strendene og i utkanten av byene bor det flokker av ville hunder, som nok for det meste er redde for mennesker, men som gjerne synes det er uimotståelig spennende å jage/forfølge syklister. Vi har måttet utstyre oss med kjepper, for å kunne forsvare Koster hvis vi skulle være så uheldige å møte en sånn flokk i en oppoverbakke (nedover og bortover sykler vi fra dem).
Å treffe gjeterhunder på jobb er enda verre – ihvertfall når man har med seg hund selv. Det har gått bra, men hjertet har sittet høyt oppe i halsen et par ganger. Også i byene er det løshunder forøvrig, men de er ikke aggressive (vi antar at de som ikke har vett til å la folk i fred blir skutt). Uansett er Sicilia ikke noe sted for folk med hundeskrekk (og har man det ikke fra før, kan man lett få det). Hadde vi visst det vi vet nå hadde vi vel ikke tatt med Koster hit heller. Vi var blitt advart mot hundene i Spania, og det var en av grunnene til at vi i stedet valgte Italia som mål.
Nå går flyet hjem om to dager, til skiføre og temperatursjokk. Og vi som fant fram ulltrøya fra Alpene allerede da kvikksølvet her krøp under 15 (varmegrader)…….Helen, Anne og Koster