I Italia er værmeldingen militær. En eldre offiser med bart og gullsnorer peker og forklarer satellittbildene av skyformasjoner, som alltid ser truende ut. I alle andre fjernsynsprogrammer er det fullt av hæppedamer med hotpants og store pupper, men værmeldingen er dypt nasjonalt alvor. Noe av hensikten kan være å forvirre fienden. Vi finner ihvertfall lite samsvar mellom det de sier i værmeldingen og det som skjer utenfor vinduene våre – der det akkurat nå blåser så palmene står i vinkel.
Været og naturkreftene har italienerne vært eksepsjonelt lite heldige med i år. Etter en sommer preget av tordenstormer, styrtregn og oversvømmelser i hele Nord-Italia, kom høsten med jordskjelv i Sør-Italia og vulkanutbrudd på Sicilia. Og nå bøtter det ned i Nord-Italia igjen (med oversvømmelser både i Milano og Venezia), mens Etna har hatt nok et utbrudd (større lavastrømmer denne gangen) og havet rundt Stromboli (en liten øy rett utenfor nordkysten av Sicilia) koker pga av undersjøisk vulkanaktivitet.
Våre reiseplaner har hittil ikke vært påvirket av den meteorologiske dramatikken, men da vi i går forlot vår øde øy for å legge i vei på siste sykkeletappe tvers over Sicilia, fikk vi siroccoen midt i fleisen. Varm kuling fra Afrika høres kanskje ikke så gærnt ut når man sitter i Norge og fryser, men det er temmelig lite morsomt på sykkel. Vi slet oss fram til Marsala (som å sykle i en hårføner), men da vi våknet i dag til en dyster væroberst som meldte bare elendighet for resten av uka, ble vi fort enige om å ringe Lufthansa og høre om det var plass på et tidligere fly hjem.
Og det var det – så vi har framskyndet hjemreisen med en uke.
Dermed er det plutselig bare halvannen uke igjen av hele det store sykkeleventyret.
Hva har vi lært?
– At selv gamle, velkjente Europa er fullt av eksotiske opplevelser og uventede inntrykk. (I Sorrento fant vi f.eks. et lite fiskerkapell med en fullstørrelse statue av jomfru Maria bevæpnet med en slags totenschlæger – og hånden høyt hevet, klar til slag. Historien bak fikk vi dessverre aldri tak i.)
– At livet er lett og ukomplisert når tidshorisonten er neste by og eiendelene begrenset til det som går i et par sykkelbager.
– At voksne damer, selv uten spesialtrening, kan takle de fleste fysiske utfordringer. (Syklene viste seg ikke like robuste. På bakhjulet på hundesykkelen ryker eikene nå i ett sett, så her burde vi nok hatt noe spesialforsterket. Helens sykkel, som har hatt mer normal oppakning, har klart seg bra).
Og at det lønner seg å ha svart undertøy (det ser mye mindre trist ut enn hvitt når det henger til tørk på hotellrommet).
90 prosent av de vi har truffet har vært blide og hjelpsomme (med spesiell glede husker vi hordene av italienske racersyklister som har heiet oss fram, og gitt Koster et klapp på hodet idet de passerte). Men det ligger i sakens natur at man alltid er på vei videre, og det blir liten anledning til å knytte noen dypere kontakter. Vår egen manglende evne til å kommunisere på italiensk har vært turens ene, store frustrasjon, og det har selvsagt også bidratt til at kontakten med venner og kjente hjemme har betydd desto mer. Vi har fått masse spennende og hyggelig input underveis fra leserne av reisebrevene våre, og kan bare slå fast at mobilt internett faktisk ER akkurat så fantastisk og revolusjonerende som alle de nå konkurse entusiastene hevdet for et par-tre år siden.
Takk til alle dere som har fulgt oss i tankene. Nå gjenstår kun noen mindre byråkratiske hindre, som å demontere syklene så de får plass på flyet, og få Koster til å krype opp i en bærebag og late som hun bare veier 8 kilo (så hun skal få bli med inn i kabinen og slippe å reise i iskald kasse i bagasjerommet).
De siste sykkeletappene har vi ingen prestisje på: Blir det dårlig vær tar vi toget til Catania.
Legger vi ut på en sånn tur igjen?
Ja, det tror vi. En fristende rute kunne være ned langs Danmarks vestkyst, gjennom Holland og Belgia og det vestlige Frankrike, så Nord-Spania vestover til Galicia, og deretter sørover gjennom Portugal, for å ende opp i Cadiz eller der omkring.
Har også hørt om folk som har syklet tvers over USA…..
Helen, Anne og Koster