«Men hvorfor i all verden tok dere med hunden?» Nabokona ser uforstående på oss. Signora Giovanna tilhører den gamle skole: I svart skjørt, svart golfjakke og svarte strømper med søm viser hun seg utendørs kun for å handle og gå i kirken. Men ettersom vår husvert har introdusert oss, anser hun det som sin sosiale plikt å veksle noen ord med de fremmede når vi møtes.
Da hun hørte at vi hadde syklet fra Norge var hennes første reaksjon at «det kunne man jammen ikke se» – noe vi tolket som en nokså nebbete referanse til det faktum at det kun er Koster som er blitt vesentlig tynnere på turen.
Å forklare henne at vi betrakter Koster som en del av familien, virker umulig – for ikke å si fjollete. Det er åpenbart at vi ikke passer inn i Giovannas definisjon av «familien» – verken med eller uten Koster.
To uker på en bitteliten øy, der man ikke snakker språket og der ingen andre snakker eller forstår et ord av de språkene du selv kan, gir en liten føling med hvordan det må være å komme som innvandrer til f.eks. Norge. Å ikke forstå hva folk rundt deg snakker om gjør deg ikke bare utenfor, men også på mange måter annenrangs. Ikke at folk ikke er hyggelige. de hilser, og mange smiler. Men når de skjønner at vi ikke er i stand til å holde småpraten gående, avskriver de oss fort.
Bare Olympia har tålmodighet til å prøve å forklare oss ting. Hun er fra Milano, som kulturelt sett er nesten like langt unna som Norge. Hun er en ugift dame rundt 40, som har slått seg ned her og åpnet et bakeriutsalg. Hun farter rundt på mountainbike sammen med sin engelske setter, og sitter og spiller gitar utenfor butikken sin når det er lite å gjøre. Ved å forsyne folket med daglig ferskt brød har hun skaffet seg en sentral posisjon i landsbyen, samtidig som hun på alle mulige måter er en fremmed fugl. Vi forbanner våre manglende språkkunnskaper som hindrer oss i å finne ut mer om henne og om hvorfor hun har valgt dette livet.
Ifølge vår (norskitalienske) husvert er landsbyens sosiale liv preget av bitre feider mellom rivaliserende slekter, som lar gammelt uvennskap gå i arv til nye generasjoner. Og motsetningene blir ikke mindre av at eiendomsprisene har eksplodert og fristet en del til å selge (et ultra-enkelt hus med 4 rom og de elektriske ledningene hengende i laser utenpå veggen, går for en million kroner og mer). Kanskje er det ikke annerledes her enn i andre små samfunn, i Norge og andre land. Men sicilianske historiebøker forteller om blodhevn og arrangerte ekteskap helt fram til vår tid….
Bøker skrevet av fastboende utlendinger hjelper oss til å forstå mer av det vi ser på Sicilia. Det som går igjen som bakgrunn er den brutale utbyttingen av landarbeiderne, og dekadansen hos en overklasse som brukte alt overskuddet på luksusvarer, ingenting til produktive investeringer. Først på 50-tallet ble dette føydale systemet brutt opp, ved hjelp av jordreformer kjempet fram av radikale reformatorer som Danilo Dolci (favorittpensum i samfunnsfag for oss som gikk på forsøksgym rundt 1970). Mafiaen opererte på jordeiernes side og sto bak en lang rekke drap på kommunister som organiserte landarbeiderne – de siste skjedde så seint som på 80-tallet.
Og selv om mye positivt har skjedd de siste årene preges Palermo fortsatt av vanvittige kontraster mellom overdådige luksusbutikker og de usleste rønner – noen ganger i ett og samme kvartal. kloakksystemet er under enhver kritikk, men byen har Europas nest største operascene (bare den i Paris er større).
Som en eksotisk avveksling fra sykkellivet, og for å få litt bedre oversikt over landet, leide vi bil og dro på utflukt til det indre av Sicilia. Her ligger byene som ørnereder på de bratte fjelltoppene, og vitner om hvor redde folk her har vært – både for invaderende armeer av mange nasjonaliteter, og for mer hjemmeavlede banditter og sjørøvere. Landeveisrøveri skal ha vært vanlig helt fram til 70-tallet, da autostradaene revolusjonerte kommunikasjonene. Avsindige beløp må ha vært brukt på disse prestisjeveiene, med voldsomme av- og påkjøringsramper som ofte fører ingensteder. Praktisk talt hele strekningen Palermo-Catania (drøyt 200 km) går veien på stylter, høyt over bakken – uten noen påviselig grunn. Et sted er et motorveikryss bygget 50 meter oppe i luften, så trafikantene får følelsen av å kjøre rett ut i løse lufta – omtrent som på en berg- og dalbane. Mellom de fort-lignende byene, der adkomsten ofte innebærer flere hundre meters bratt stigning, ligger landskapet folketomt. Nå i november gror det saftiggrønt gress i fjellsidene, fordi det som vanlig har regnet i oktober. De enorme hveteåkrene ligger nypløyd – mørkebrune i nordhellingene og allerede grå og tørre mot sør.
Severdighetene inkluderer nesten perfekt bevarte greske amfiteatre og templer, bysantiske og romerske mosaikker og en serie gigantiske katedraler bygd av nordmannerkongen Roger II på 1100-tallet. Samt selvfølgelig vulkanen Etna, som har vært i konstant utbrudd i tre uker nå. Med snø på toppen, og røyk og askeskyer fra to revner litt nedenfor krateret, er den et dramatisk syn. Bilen var helt grå av aske, selv om vi aldri var nærmere enn 50 km. Størst inntrykk gjorde likevel den gamle romerske jaktvillaen fra 300-tallet, der en av gulvmosaikkene avbilder 8 muskuløse bikinikledte damer (i naturlig størrelse), som løfter vekter, kaster diskos og spiller volleyball!
Med bil er det mulig å oppleve alt dette på 3 dager, og mentalt blir vi nesten bilister igjen – inntil vi havner i de streikende Fiat-arbeidernes blokkade, som lammer all trafikk i timevis. Det kaoset kunne vi bare seilt forbi på sykkel. For ikke å snakke om hvilket helvete bilenes inntog har skapt i de små fjellbyene. Middelaldergatene har jo ikke plass til noe fortau, og barn og gamlinger (for ikke å snakke om lave små hunder) lever i konstant fare for å bli kjørt ned av bilister og motorsyklister som kommer flekkende rundt uoversiktlige hjørner.
Trafikken i Palermo, som vi på forhånd var blitt advart så kraftig mot, opplevde vi faktisk som mindre truende. Her er biltettheten så stor at det er vanskelig å råkjøre, og man finner ikke noe av den aggressive retthaverskheten som er så vanlig i det regelstyrte Norge. I Palermo er alt kaos, men det er et tolerant kaos. Alle prøver å presse seg fram, men alle innser at man ikke kan vinne hver gang. (Vi så riktignok en brannbil som nådeløst flekket hele støtfangeren av en Fiat som hadde parkert for nær et hjørne. Men det er vel en del av prisen man må betale for gleden av å kunne parkere hvor man vil). Myndighetene gjør sitt for å undergrave enhver respekt for trafikkreglene. Kjempebrede gater er malt opp med bare to kjørefelt, enda det er åpenbart for enhver at det er plass til – og behov for – fire. Og motorveiene er en jungel av skilt, med umotiverte fartsgrenser på 30, 20 eller til og med 10 kilometer i timen – som ingen tar det minste notis av.
«Hjemme» igjen på Levanzo blåser Sciroccoen: Stiv kuling fra Afrika. Det betyr 25 varmegrader, opprørt sjø og en konstant vind som uler rundt hushjørnene.
Koster har vært i slåsskamp med øyas minste hund – en terrier på størrelse med en hybelkanin. Vi er overbevist om at det var hybelkaninen som begynte. Heldigvis ble ingen skadet, og eieren hilser fortsatt på oss.
Det er ikke bare-bare å være hund her. Mange av jakthundene bor i eierens bil, og tilbringer mesteparten av tiden innestengt. Men her på øya får de ihvertfall mat. Inne i Trapani bor det flokker med herreløse hunder på stranda, og på dem er det lett å se at hunder stammer fra ulver. Verken Koster eller vi føler oss særlig høye i hatten når vi møter dem.