«Europas afrikanske hjørne» står det i guideboka om Trapani-provinsen helt på vestspissen av Sicilia. Det betyr palmer og kaktus, sesamfrø og couscous, søppel over alt – og praktisk talt kontinuerlig solskinn.
Tross lange sandstrender, krystallklart hav og noen av antikkens best bevarte greske templer, har turismen aldri tatt av her. Hotellene har en lei tendens til å se forfalne ut allerede før de er ferdig bygget, og ingen bryr seg med å fjerne de overkjørte hundekadavrene fra veikanten.
Det er kortere til Tunis enn til det italienske fastlandet, og det avspeiles både i gatebildet (arabiske navn og ansiktstrekk) og i avisspaltene. Det skylles stadig i land lik etter mislykte forsøk på å ta seg over sundet i gummibåter. Mange klarer det selvsagt også, men høy arbeidsledighet på Sicilia betyr at veldig mange ikke finner annet å gjøre enn å drive tuskhandel. En føydal jordbruksstruktur (innført av nordmannerne, som avløste araberne som herskere her på 1200-tallet) har gjort det store flertallet på den sicilianske landsbygda til eiendomsløse landarbeidere, så konkurransen om jobbene i veksthusnæringen (som de nordafrikanske innvandrerne til Sør-Spania livnærer seg av) er hardere her.
Men tuskhandel er det slett ikke bare de papirløse innvandrerne som driver med. På en temmelig øde landevei utenfor Palermo møtte vi en kar som åpenbart drev med noe muffens bakpå planet til en liten varebil i veikanten. Biler stanset, og poser skiftet eier. Det viste seg å være bakeren, som fant det mer lønnsomt å operere på denne måten enn å selge varene sine fra butikk. Vi kan bare anta at hensikten var å unngå det allestedsnærværende Guardia de Finanzia (Skattepolitiet), som opptrer uniformert og bevæpnet, med egne utrykningskjøretøyer og hurtiggående båter til å forfølge skatteunndragelser med. Sicilias største avis hadde for øvrig en lengre artikkel om det norske likningsvesenet her om dagen. Journalisten kunne nesten ikke få seg til å tro at det var sant at skattelistene i Norge er offentlige. En rystende tanke i et samfunn der ingen noensinne frivillig gir fra seg informasjon om noe som helst.
Provinshovedstaden Trapani er Sicilias finanssenter, og gamlebyen er full av dyre klesbutikker og elegante renessansefasader, omgitt av en ring med forsøplede forsteder. Sicilia har flere høyblokker enn noe annet sted i Italia, takket være stadige pengeoverføringer fra sentralmyndighetene til forskjellige «utviklingsformål» som mafiakontrollerte lokale entreprenører har skummet fløten av. Idyll-faktoren er lav (tildels ikke-eksisterende), og det forklarer vel hvorfor Sicilia til tross for vidunderlig klima (og deilig vin!), aldri er blitt nedrent av turister.
Syklister nyter godt av at penger fra Roma og Brussel har sikret utbygging av flere og bredere veier enn det egentlig er behov for.
På samme måte som i Hellas virker alt mer ryddig når man kommer ut på øyene. Her er det både søppelinnsamling og tett sosial kontroll. Husene er hvite klosser, med knallblå dører og vinduslemmer. Postkort fra Levanzo på 60-tallet viser at det ikke er så mye som er forandret (det er byggeforbud i landsbyen), bortsett fra at EUs program for «utvikling av turisme på små øyer» har spandert ny hydrofoilmolo og granittbrolegging av de gamle eseltråkkene.
Før levde folk av å fange tunfisk og dyrke korn på bittesmå terrasser i de bratte skråningene. Nå lever de av å leie ut husene sine til turister fra Trapani og Palermo i sommermånedene, og jobbe på EU-prosjekter om vinteren. EU støtter bl.a. gjenoppbygging av alle de vakre steingardene som forfalt da det ble slutt på terrassejordbruket, samt anlegning av turstier.
I alt 90 fastboende sjeler betjenes av to konkurrerende fergeselskaper (ca 15 avganger per dag!), to barer, en dagligvareforretning, et bakeriutsalg, samt postkontor og skole.
Vi har leid et bittelite hus med kjøkken og soverom, terrasse med tak av vinranker og en liten hageflekk. Koster nyter livet som løshund, sammen med de 8-10 andre hundene som streifer fritt om i landsbyen. Det er riktignok noen ganske få biler her, men de snegler seg av gårde og er vant til å passe på at de ikke kjører over kattunger og hunder som ligger og soler seg midt i veien (et par av de gamle gubbene kommer fortsatt ridende på muldyr).
Etter alle hotellrommene fryder vi oss over å lage vår egen mat. Råvaretilgangen gjør det naturlig å holde seg strengt til det italienske kjøkken. Frokost er meget lett: Cappucino og kake – aldri noe annet («frokostbuffet» på et helitaliensk hotell betyr at det er 8 sorter kake). Lunsj er f.eks. Caprese-salat av tomater (her får klisjeen «solmodne» et reelt innhold) og fersk bøffel-mozarella. (Bøfler på beite syklet vi forbi i Campania-provinsen rundt Napoli. Det ser litt uvirkelig ut, fordi vi er så vant til å assosiere disse dyra med asiatiske rismarker). Til salater gjelder det å være forsiktig med basilikumen, som smaker fire ganger så sterkt her som hjemme. Når det gjelder salami er mulighetene så mange at vi fortsatt handler etter bingometoden (dvs peker på en som ser artig ut). På skinkefronten har vi imidlertid lært at god prosciutto crudo (spekeskinke) ikke behøver å være fra Parma (det er den dyreste). Det viktigste er at den er «dolce» – et fantastisk anvendelig italiensk ord som betyr både søt og bløt og deilig (og kan brukes om både mat, småbarn og livet generelt). Også gorgonzola skal etter vår smak være «dolce». Da smaker den himmelsk med et glass halvtørr marsalavin til (Marsala er nabobyen til Trapani. Dessertvinen var det engelskmennene som skapte – ved å tilsette rosiner til de lokale druesortene, på et tidspunkt da krig med Frankrike blokkerte leveransene av portvin til England.
Til middag eksperimenterer vi med å kopiere retter vi har fått servert – med ganske stor suksess. Fordelen med italiensk matlaging er at man ikke behøver å bekymre seg så veldig om hva som passer sammen. Hver ingrediens serveres for seg: kjøttet eller fisken helt alene, grønnsaken for seg, evt potetrett for seg. Saus er mest aktuelt til spagetti, men der er jo til gjengjeld variasjonsmulighetene uendelige. I det lokale kjøkkenet her er veldig mye basert på tunfisk eller sverdfisk, gjerne krydret med fersk kapers og/eller sitronskall.
Vi regner med å bli her på øya i to-tre uker, og så bruke de siste 2-3 ukene på å sykle tvers over Sicilia til Catania. Derfra går flyet hjem 14. desember (flyplassen har riktignok vært stengt mesteparten av den siste uka pga askeskyene fra Etna, men det gir seg vel).
Helen, Anne og Koster