Etter tre måneder møtte vi hotell-veggen. Vi er slitne av å flytte på oss hver eneste dag, og luta lei hotellfrokoster. Dette måltidet er jo sjelden noen stor opplevelse, men nå på slutten av turistsesongen er alle syltetøyene ubestemmelig brune og smaker sviske, uansett hva slags frukt det er bilde av utenpå den lille plastesken.. Så da vi oppdaget at det går en «danskebåt» fra Napoli som bringer oss til Palermo i løpet av natta, var det med lett hjert vi bestemte oss for å kjøpe billett.
Jordskjelvet visste vi ikke noe om før vi fikk tekstmelding fra NTB. Men i Napoli, tvers over bukta her, opplevde folk en during og risting omtrent som når et godstog passerer. Denne gangen var det tydeligvis ekstremt uflaks at akkurat en barnehage/skole skulle rammes. Men folk i Sør-Italia har generelt god grunn til å være redde for jordskjelv. Det siste store var i 1980 (over 2000 døde). Den største katastrofen inntraff i 1689, da en rekke byer på det østre Sicilia ble fullstendig pulverisert, og rundt en tredel av befolkningen drept. En paradoksal ettervirkning er at disse stedene nå er blitt turistattraksjoner. Flere av byene ble nemlig bygget opp igjen som perfekte eksempler på barokk byplanlegging (Noto skal være det mest spektakulære), og står nå på Unescos liste over World Heritage Sites (sammen med bl.a. Røros).
Fra Palermo er det bare to-tre dagers sykling til Trapani (IKKE i nærheten av Etna. Motsatt side av øya), og derfra går ferga til den lille øya Levanzo, der vi har leid et lite hus og har tenkt å sitte stille og lese bøker i flere uker. Når vi blir lei av å kjede oss er Sicilia full av sykkelmuligheter (å sykle rundt øya er godt over 1000 kilometer).
Dermed ble selve sykkeletappen strengt tatt bare Oslo-Napoli (ikke Oslo-Palermo), men vi har tilbakelagt 3200 kilometer, og turen gjennom Napoli-trafikken i ettermiddagsrushet var et verdig punktum (vi måtte bruke motgående trikke-trase for overhodet å komme fram til havna der Sorrentoferja går. Der sloss vi med scooterne og de mest rabiate bilførerne om plassen. Trafikken var nemlig lammet av en demonstrasjon mot Berlusconi-regjeringens økonomiske politikk, så byen var enda mer kaotisk enn den pleier).
Napolitanerne lever opp til sitt rykte som noen ordentlige luringer, klesvasken henger ute på gatene, og postkortene som viser hvordan det var her på 60-tallet avslører at det egentlig er lite som er forandret.
Napoligolfen, med Capri, Pompei og, Amalfi-kysten, besøkes av horder av turister, men virker likevel mindre preget av turistindustrien enn de tilsvarende områdene i Spania. Det er som om italienerne tilpasser seg mindre, og fortsetter å gjøre ting på sin egen måte. F.eks. er det å finne ut hvilken ferge som går hvor – og når – et detektivarbeid, ettersom alle de rivaliserende fergeselskapene betrakter tidtabellene sine som forretningshemmeligheter.
Men når man først kommer seg dit, så er Capri litt av en åpenbaring. Italienernes estetiske sans er vertikal: jo brattere, jo penere. På Capri er det stupbratt, og utover Amalfikysten blir det enda brattere. Byen Amalfi er en medina, men uten arabere (det er kanskje årsaken til at den har vært så populær blant nordeuropeere siden Ibsens tid). Både Capri og Amalfi er deilig stille (Italia er ellers et bråkete land), fordi smugene er så trange at det ikke er plass til biler. Havet er renere og blåere enn det er mulig å forestille seg, og besøket i Den blå grotte en bisarr opplevelse. Turister i alle aldre og fasonger stues sammen i bitte små robåter, der de må sitte i bunnen av båten for ikke å slå hodet i fjellveggen ved hulemunningen. Vel inne i fjellet opptrer det en Disney-aktig lysvirkning, som gjør vannet selvlysende indigoblått (ikke ulikt det lyset de bruker på offentlige toaletter for å hindre at narkomane skal sette sprøytene sine der). For å oppleve dette må man stå i kø, og kjøpe tre forskjellige billetter (en for å fraktes med motorbåt ut til hulen, en for å bli rodd inn i hulen, og en separat inngangsbillett), men det er bryet verd.
Utgravningene i Pompei (byen som Vesuv begravde for 2000 år siden) er til gjengjeld en meget velorganisert mega-attraksjon, med egen T-banestasjon og en glimrende audio-guide (en slags discman med innspilte kommentarer) som gjør det mulig å finne fram på det svære området (det er virkelig en hel by, ikke bare en liten del av en). I ruinene av badeanstalter, trimrom, snackbarer og alle de andre nifst moderne innretningene, bor det i dag et stort antall hunder av gatekrysstypen, som ser ut til å leve bra av det de tigger av turistene.
Sorrento, der vi bor på et hyggelig hotell på havna, virker som en forholdsvis normal italiensk by, hvis det ikke hadde vært for den helårs julebutikken – et sikkert tegn på at man satser tungt på turismen. Vareutvalget i disse butikkene er jo identisk fra Drøbak til Dollywood (Dolly Partons egen fornøyelsespark i Smokey Mountains, Tennessee). Kan grunnen til at de overlever være at folk på reise innerst inne alltid lengter hjem, og derfor finner trøst i å kjøpe julepynt, som vel sterkere enn noe annet symboliserer hjemmets gleder (ihvertfall for nordeuropeere og amerikanere)?
I Italia foregår jo langt mer i det offentlige rom enn vi er vant til. Klesvasken er en ting (på vårt 3-stjerners hotell henger vertinnens korsett til tørk på solterrassen, sammen med hotellets håndklær og resten av familiens private effekter). På turen ut av Roma opplevde vi også et aktivt lørdags formiddags kjønnsmarked. Vi syklet romernes gamle hovedvei, Via Appia Antica (der broleggingen er 2000 år gammel). I et par mil er veien helt bilfri og lagt ut som arkeologisk park. Første del av veien delte vi med vanlige turister (blant annet en busslast med nordmenn fra Gjensidige, som stilte seg opp og tok bølgen for oss da vi syklet forbi). Men ettersom vi kom lenger ut på landet begynte det å dukke opp lettkledte damer i påfallende positurer blant ruinene. Det tok en stund før vi trodde våre egne øyne (det var midt på formiddagen). En bit av den gamle veien var åpenbart de gamle horenes arena. Værbitte damer uten tenner. En hadde rigget seg til med transistorradio og lunsjboks på en utskåret marmorblokk, og vinket begeistret til Koster. I det mer moderne industriområdet lenger ut hadde de unge, svarte jentene overtatt innkjørslene til de lørdagsstengte fabrikkene.
Det er sjelden å se svarte som utfører legitime jobber av noe slag, og blant offentlig ansatte er andre hudfarger enn italiensk helt fraværende. I Italia er offentlig ansatte fortsatt en privilegert rase: De kan ikke sies opp, uansett hva de gjør, og mange kan pensjonere seg allerede før de fyller 50 (etter 20 års tjeneste). Det sikrer at alle typer offentlige jobber – inkludert gatefeier og postbud – er svært ettertraktet, og åpner uendelige muligheter for småskala-korrupsjon blant de som har myndighet til å ansette. (Problemet forsøkes løst ved å la alle søkere til offentlige jobber gjennomgå felles opptaksprøver, som skal gi et objektivt grunnlag for utvelgelsen. Det er visstnok ikke uvanlig med tusenvis av søkere til en enkelt vaktmesterjobb). Økonomene har selvsagt som mål å modernisere offentlig sektor her også, men det går visstnok tregt.
Helen, Anne og Koster