Multitasking-kompetanse er helt nødvendig for å klare seg i Roma-trafikken. Første kvelden, mens vi satt og spiste middag i et trangt smug, kom en fyr fresende over tærne våre med en liten jentunge på fanget, mens han snakket i mobiltelefonen og kjørte scooter mot enveiskjøringen.
Roma-politiet har satt i gang en offensiv med sikte på å få scooterkjørerne til å opptre lovlydig (dvs ikke kjøre mot rødt lys, ikke mot enveiskjøring, ikke uten hjelm, ikke flere på en scooter osv osv.) Det blir noen artige krangler hver gang en blir stoppet, men politiets oppgave virker umulig. Biltrafikken har de langt på vei klart å sperre ute fra de trangeste sentrumsgatene, men det har ført til at enda flere har kjøpt seg scooter.
Det er noen få syklister også – vi så til og med en med en fuglehund løpende ved siden av seg midt i kaoset – men det er ingen laidback tilværelse. Man flyter som en kork på en stri elv av motorisert trafikk. Vi kom oss inn til sentrum (Campo de Fiori, for dere som er lokalkjent) ved hjelp av bussfilene. Siden har syklene stått i garasjen på hotellet.
Vi har passert 3000 kilometer, og sykler nå uten annen referanse enn standard italienske bilkart i 1:200.000 (tidligere har vi hatt hjelp av forskjellige tyske syklisthåndbøker, som har gitt tips om rutevalg osv).
Dette byr på mange overraskelser. Det som så ut som en glimrende snarvei via Convento di Angeli viste seg å være 400 høydemeter rett opp (det burde vi kanskje ha tenkt oss: «Englenes kloster» må selvsagt være bygd på en topp). Men da vi hadde slitt oss opp langs korsvandringsruta som skal minne pilgrimene om Jesu lidelser på vei til Golgata, ble vi ble belønnet med en herlig, bilfri vei gjennom kastanjeskoger, med utsikt over en av de vakre kratersjøene som preger det vulkanske landskapet nord for Roma. Og i 600 meters høyde blomstret nyperosene ennå.
Vi var faktisk så langt fra folk at vi måtte begynne å vurdere hva vi skulle gjøre hvis det dukket opp et villsvin (hive bikkja i kurven og sykle så fort som faen nedover bakken?). Nå gjorde det jo ikke det, men vi fikk besøk av en stor flott hjort mens vi satt og spiste picnic-lunsjen vår i en romersk ruin. Nekropoler (gravplasser), tempelruiner osv har vi passert mange av, men ingen av oss er veldig interessert i så gamle steiner, så vi har ikke lært noe særlig mer enn at etruskerne var de som var før romerne. (Dermed trodde vi at skulle på souvlaki-sjappe da vi fulgte skiltet med greske bokstaver på gjennom mørke landsbygater. Istedet kom vi til en riktig fin restaurant som serverte etruskiske spesialiteter.)
Det er hjortejaktsesong, og en natt vi sov på et landsens albergo kom vertens jaktlag hjem med et riktig fint eksemplar, som de parterte i resepsjonen. Om kvelden gikk vi på irsk pub, som later til å være den mest populære folkelige forlystelsen på den italienske landsbygda for tiden.
Roma med sine horder av amerikanske ungdommer og skandinaviske (litt mer voksne og «kulturelle») turister, utgjør en voldsom kontrast til de litt strenge, lukkede landsbyene vi har reist gjennom den siste uka. Velvilligheten overfor fremmede har ikke vært påfallende – kanskje fordi de føler seg oversvømt av innen- og utenlandsk overklasse som kommer og skal kjøpe opp de maleriske husene deres (hver minste landsby har minimum fire eiendomsmeglere)? Etter tre måneder på veien opplevde vi til og med for første gang at det var umulig å få tak over hodet med hund. Det var bare ett hotell i landsbyen, og det var ikke snakk om å slippe pelsdyr over dørstokken. Det endte med at Koster måtte sove i garasjen sammen med syklene (det var for langt å sykle til neste by). Det var varmt og godt der, så det gjorde vel egentlig mer vondt for oss enn for henne. Men det føltes slett ikke naturlig å splitte laget på den måten.
I Roma ble vi også avvist et par steder, men på 3. forsøk fikk vi et veldig hyggelig hotell der Bassotina (italiensk for dachs-tispe) ble ønsket velkommen på det hjerteligste. Hun benytter forøvrig Roma-oppholdet til en sovekur (20 timer i døgnet). Når vi sykler sover hun jo mye mindre enn hun pleier hjemme, så hun begynner nok rett og slett å bli litt sliten av alle opplevelsene.
Litt mette begynner vel vi også å bli. Neste, og siste, etappe blir Sør-Italia, som ifølge alle som har greie på det er et helt annet land. Montro om de også der serverer gammelt brød på restaurantene? Vi er fulle av begeistring for italiensk mat. Den enkleste pizza kan være en kulinarisk opplevelse, og gjennomsnittet av det vi får servert ligger kvalitetsmessig klart over hva vi har fått på reiser i Frankrike. Men brødet er alltid tørt og trist (til tross for at bakeriene jo selger de saftigste, sprøeste saker). I Tyrol i gamle dager bakte bøndene brød bare et par ganger i året (de måtte ha et eget redskap for å dele opp de steinharde leivene når det var gått noen måneder siden sist). Men dette kan neppe være forklaringen på dagens sørgelige situasjon…Helen, Anne og Koster