Om vi skulle skrive bok måtte den hete «Omveier til Palermo». Ikke alle veier som er inntegnet på italienske kart finnes i virkeligheten. Noen ender som gjørmete stier. Andre finnes rett og slett ikke. Så vi tråkler oss sørover. I vår stadige leting etter de aller minste veiene (så Koster kan løpe trygt) har vi funnet mange vidunderlig vakre strekninger gjennom pinjeskogen, som det fortsatt er mye av langs kysten her (innimellom turistfellene). Her treffer vi bønder som høster kongler, så vi skal få pinjekjerner til pestoen.
Koster blir stadig forfulgt av sitrongule sommerfugler, som tror at hun – i sin gule trafikkvest – må være en slags sjefsommerfugl.
Noen steder har det til og med vært mulig å sykle helt nede på selve stranda. Det er 19 grader i vannet (og rundt 20 i lufta), og vi har strendene praktisk talt for oss sjøl. Ingen italienere bader nemlig etter 1. oktober, uansett temperatur. Dette er en av mange rigide sosiale regler som kolliderer med vår oppfatning av italienerne som glade anarkister. Det er f.eks. uhørt å bestille cappuchino etter kl halv elleve om formiddagen. Vi trodde derfor vi hadde valget mellom å drikke svart kaffe, eller eksponere oss som ignorante turister hver ettermiddag. Inntil vi oppdaget at italienerne selv bestiller cafe macchiato, som er espresso med melk i det også, men servert i en bitte liten kopp. Det står aldri på menyen, så turistene oppdager sjelden trikset, og dermed kan de innfødte fortsette å hovere over de uvitende utlendingene.
Der hvor ruta har gått mer inne i landet har vi opplevd alle Toscana-klisjeene på løpende bånd. Nederst i skråningene vin og oliventrær – og markblomster. Lenger oppe kastanjer (de spiselige, ikke de vi har i Norge) og korkeik. Og på toppen en befestet landsby med oker- og terrakottafargede smug (der det som før var billige pensjonater nå er omgjort til lekre ferieleiliheter). De bølgende åsene, som er Toscanas varemerke, og som tar seg så liddelig godt ut på postkort, er imidlertid et slit på sykkel – opp og ned og opp og ned – så vi nøyer oss med å betrakte mange av disse landsbyene nedenfra.
Vi har vært gjennom den delen av Toscana som kalles Maremma, som hadde sin storhetstid under etruskerne, men som siden ble liggende nokså folketomt (pga malaria-sumpene) i mange hundre år.
Turismen her er ikke fullt så voldsom som i de mer kjente delene av provinsen (Chianti mm), men de har selvsagt sin egen «vinvei» (cabernet-druen kommer herfra), og massevis av god mat som alt sammen drypper av olivenolje. I innlandet fikk vi bl.a. hare stekt i rosmarin, og villsvinpasta. Det skal også finnes ville hester. De dyrene vi selv har sett har stort sett vært overkjørt: Frosker så store som kaniner, samt en meter lang slange, så tykk som en sykkelslange. Det er lite dyr på beite (i motsetning til i Tyskland, der vi så utrolig mye kyr og en del frilandsgriser). Til gjengjeld er det jævlig mange sinte schæfere o.l. Begynner å forstå hvordan folk kan bli redde for hunder (og hvorfor alle italienske barn stiller det for oss komiske spørsmålet: Biter den? Når de treffer Koster).
Det er for øvrig bare Kosters egen sjarm som har reddet oss fra å stå uten tak over hodet ved to anledninger. Egentlig tok de slett ikke mot gjester med hund, men når de fikk se henne sitte der i kassen sin smeltet de og slapp oss inn likevel. Det har faktisk vært litt ubehagelig spennende å skulle finne hotell av og til. Ikke pga av hunden, som de aller fleste aksepterer uten problemer, men fordi det mange steder er fullt – ihvertfall i helgene. Da har det hendt vi har ønsket at vi hadde reist med bobil i stedet (traff et fantefølge bestående av tre hjemmesnekra bobiler befolket med engelske hippier som var på vei sørover for vinteren. De finnes altså fortsatt…) Konklusjon: Hvis noen vurderer sykkeltur her i sommerferien vil vi definitivt anbefale å bestille hotellrom på forhånd.
Her ved kysten preges menyen av alle slags skjell, små blekkspruter marinert i rødvin, store grillreker og masse rare fisker. Dette suppleres med grillede grønnsaker: zucchini, auberginer og tomater, samt selvsagt fersk mozarellaost, som skal være laget av bøffelmelk – ikke ku.
Til middag i går fikk vi alt på en gang. Det kunne vært en episode av «Hotell i særklasse»: En enmannsbetjent restaurant med byens beste beliggenhet og et litt snobbete utseende, der kokken nå i lavsesongen også sto for serveringen. Han kunne to setninger på engelsk: «You eat all fish», og «Taste very good». Hvis du nikket og smilte fikk du servert den lekreste meny, mens kokken løp som en virvelvind mellom bordene med forskjellige antipasti (forretter) fra havet, svære trau med spaghetti vongole (med skjell), fat med helstekte fisker osv. En tysker som insisterte på å drikke rødvin, enda kokken tydelig sa hvitvin, og som dessuten ikke ville ha stekt fisk, gikk fullstendig fra konseptene og skrek «Bisst du wansinnig?!» til kokken (det var da han serverte spaghettiretten for andre gang, fordi han hadde vært misfornøyd med kokingen av den første porsjonen – ikke tilstrekkelig al dente). Kokken ble så fornærmet at han ikke ville ha betaling. De andre (tyske) gjestene og vi fniste og spiste rubb og rake av det mannen satte foran oss – og fikk turens mest minneverdige måltid.
Vi har nå hviledag i en malerisk liten havneby, med utsikt rett ned på fiskebrygga. Er blitt intervjuet av den lokale korrespondenten for La Stampa, samt av et TV-team som jobbet for et fast program om hunder og katter. Vi gjør forøvrig ikke noe forsøk på å følge med på italiensk TV, bortsett fra nyheter og værmelding. Det er 17 kanaler med såpe.
Siste ukas kulturelle høydepunkt var Pisa, som er en sofistikert by med store severdigheter, men samtidig av overkommelig størrelse. Byen skryter av å ha Europas eldste universitet (der Galileo Galilei studerte), og er fortsatt full av studenter.
Det mest fantastiske er at tårnet faktisk er bygget så skjevt. Allerede etter tre etasjer skjønte de at noe var galt (sandgrunnen ga etter og tårnet bikka). Noen foreslå selvsagt å gi opp hele prosjektet, men i stedet bestemte man seg for å fortsette å bygge, til tross for at folk i nabobyene holdt på å le seg ihjel. Og nå sitter Pisa der med Italias nest mest besøkte monument (etter Colosseum i Roma). Og man blir virkelig svimmel av å se på det. Fordi det er skjevt selvsagt, men også fordi det er uendelig vakkert, der det ligger sammen med domkirken, dåpskirken og en gedigen æreskirkegård med fresker og sarkofager – alt i hvit marmor, som Taj Mahal, men bygget et par hundre år før. Det var kirkemusikkfestival, og vi fikk med oss en konsert i domen.
Nå sitter vi og studerer kartene og lurer på om vi klarer å komme oss rundt Roma. Vi forstår plutselig uttrykket «Alle veier fører til Rom». I Italia gjør de nemlig det. Å komme herfra til Napoli uten å ta veien om Roma ser faktisk ikke mulig ut. Uansett må det bli noen togetapper på veien videre sørover. Veinettet er mye dårligere utbygd sør for Roma, og en del steder finnes det ikke alternativer til motorveien. Da blir det tog på oss. Med 5 gyldig stemplede billetter: en for hver person, en for hver sykkel og en for hunden. Vi har nemlig møtt vår første korrupte tjenestemann: En konduktør som krevde 25 euro (200 kroner) i bot per billett, fordi vi ikke hadde forstått at vi måtte stemple før vi gikk ombord i toget (dette sto forklart med bitteliten skrift på italiensk på baksiden av billetten. At vi ikke forsto italiensk var jo ikke hans problem). Han lot seg til slutt formilde av en bestikkelse på 10 euro.
Denne siste togetappen på 3 mil skyldtes at det blåste så jævlig at Helens sykkel hadde problemer med å holde seg på veien. Uten frontvesker blir stabiliteten dårligere, og ideelt sett burde vekta ha vært fordelt på fire små vesker i stedet for to store bak. Men ettersom vi allerede har 8 kolli å buksere inn og ut av hotellrommene hver dag, blir det ikke aktuelt å gjøre noe med den saken (vi klarer akkurat å få med oss alt i en vending). Vi får heller holde oss i ro når det stormer (er ikke noe problem i normalt vær).
Helen, Anne og Koster