Peschiera, Veneto, 6. oktober
Da vi forlot fjellene i nord og kom til sørenden av Gardasjøen, fikk vi den italienske masseturismen midt i fleisen. Den består i at en masse mennesker tar på seg sine dyreste solbriller, setter seg i sine dyre biler og kjører til et sted der de kan se i dyre butikkvinduer og spise lunsj til dobbelt pris.
Selv de mest skrekkinngytende hotellene i Sirmione («Gardasjøens perle») var stappfulle, så vi syklet videre en mils vei og fant husly i utkanten av en liten by som ikke er berømt for å være enda mer idyllisk enn alle andre. Her fisker gubbene med lange stenger og stor tålmodighet, og et kortlag har slått opp bordet sitt på kaia.
Parma, Emilia Romagna, 8.10:
Noen som husker Bertoluccis film-epos «1900»? Den ble spilt inn her på den disige Po-sletta, der all den beste maten i Italia har sitt opphav: Parma-skinke, parmesan-ost, balsamico-eddik mm. Skylles ned med lavtsprudlende, mørkerød Lambrusco-vin.
Fantastisk rikdom har vært samlet i de gamle hertugdømmene her, som rivaliserte om å tiltrekke se de beste kunstnerne til å bygge og utsmykke palassene sine.
Landbruket er jo nå høymekanisert, men det er lett å forestille seg hvilket blodslit det må ha vært å dyrke de endeløse jordene den gangen landarbeiderne ble betalt med 3/4 liter olivenolje for 16 timers arbeidsdag (100 år siden). Og hvor kvelende varmen legger seg her i august. For et par år siden kjørte vi gjennom bomullsmarkene i Mississippi-deltaet og fikk noe av samme følelsen.
Til tross for rikdommen som fortsatt genereres her har landskapet et litt forfallent og fraflyttet preg. Det er for flatt og «kjedelig» til å appellere til den nye overklassen, som gladelig betaler millionbeløp i euro for restaurerte gårder i Toscana.
Her blir de fraflyttede gamle gårdene stående til nedfalls, og se maleriske, men også nokså triste ut.
Vi blir daglig minnet om at våre norske forestillinger om det italienske er ekstremt klisjepreget. Det samme gjelder selvsagt i større eller mindre grad for alle «fremmede» kulturer, men Italia blir litt spesielt fordi det er en europeisk stormakt (ihvertfall i egne øyne, og bekreftet på kjøttvekta i EU-systemet, der folketallet gir noen medlemsland betydelig større vekt enn andre). Nordmenn eksponeres mye mindre for italiensk språk og kultur enn vi gjør for tysk, fransk, engelsk og spansk, og det merker vi på hvor mange ting det er vi ikke forstår.
En engelsk forfatter som har bodd i Veneto-regionen i årevis, og som har gjort det til et levebrød å skrive vittige karakteristikker av den italienske nasjonalkarakteren, mener å vite at alle italieneres største drøm er å eie et hus i den landsbyen (eller bygata) der de vokste opp. Og hvis de klarer å oppfylle denne ambisjonen er de villige til å bruke alle midler for å forsvare det de har oppnådd mot de to faktorene som truer idyllen: tyver og skattemyndigheter (det er faktisk påfallende hvor låst og lukket alle hus her ser ut. Det er gitterporter og piggtrådgjerder og alarmanlegg over alt)
Hvis mannen har rett tyder det vel på en temmelig utstrakt tilfredshet med status quo. Innflyttere/fremmede fra andre landsbyer og andre land, må nødvendigvis bli hår i suppa.
Alle EUs levekårsstatistikker bekrefter førsteinntrykket av at Nord-Italia er kremen på den europeiske bløtkaka: Et land av økonomisk, kulturell og estetisk overflod. Er det forklaringen på at de helst ikke vil dele med de andre – dvs Lega Nord-fenomenet (separatistene som det siste tiåret har utgjort den viktigste politiske kraften i denne delen av Europa)? Blir vi alle mer eller mindre fremmedfiendtlige av å ha det for godt?
Mens tilsvarende bevegelser ellers i Europa retter seg mot utlendinger, retter Nord-Italias frustrasjoner seg mot egne landsmenn, dvs søritalienerne, som beskyldes for de samme «feil» som franskmennene finner hos araberne, nordmenn hos pakistanerne, dansker og tyskere hos tyrkerne osv: Snylting, kriminalitet og generell «tilbakeliggenhet». Uten tilgang til språket, og dermed ikke bare den politiske debatten, men også den alminnelige samtalen folk imellom, er det selvsagt umulig å gjøre seg opp noen ordentlig mening om hvor fæle (evt. farlige) de italienske halvfascistene egentlig er. Det sies at godtfolks-rasismen i Italia er langt mer åpen og direkte enn f.eks. I Tyskland (der alle er oppdratt til å assosiere den slags holdninger med nazi-tiden). Samtidig er visstnok Italia det landet i Europa som har størst tilstrømning av «fremmedkulturelle»: Arabere, afrikanere, albanere – som for det aller meste lever her uregistrert..
Vi leser italiensk historie (Elsa Morantes «Historien», fascinerende roman om den italienske fascisttiden) for å forsøke å forstå mer av de tilsynelatende selvmotsigelsene. Som at italienerne freidig kjører mot enveiskjøringen og tilsynelatende har et anarkistisk forhold til lover og regler, samtidig som det finnes en nidkjær byråkratisk tradisjon som krever papirer og underskrift og stempel på alt, og forlanger at du leser alt det som står med bitteliten skrift på baksiden av billetten. F.eks. traff vi en vaktmestertype som insisterte på at Koster måtte ha munnkurv for å få lov til å bli med på båtturen over Gardasjøen! Det sto nemlig i reglementet. Så vi måtte knyte en bandanna rundt snuta hennes i det vi trillet om bord. Hun så temmelig uforstående ut, men protesterte heldigvis ikke (og vi tok den selvsagt av igjen med en gang vi var kommet ombord i ferga. Det var det ingen som sa noe til).
Og da vi skulle ta toget fra Parma gjennom Apenninnene til Toscana-kysten, måtte vi av gårde kl 0512 om morgenen. På de tallrike senere avgangene var det nemlig ikke mulig å få med sykkelen.
(Togetappen på ca 10 mil sparte oss for enten å sykle i to dager på en sterkt trafikkert hovedvei, eller å klatre over et pass på 1700 meters høyde. Ingen av delene virket fristende).
Viareggio, Toscana 10.10:
Regnvåt badeby på Toscana-kysten, etter en fin sykkeletappe langs strandpromenader, på den smale flate stripa mellom Middelhavet til høyre og den høye drageryggen til venstre som er kjent som marmor-fjellene. Artig å tenke på at Michelangelo kom hit for 600 år siden for å plukke ut de fineste marmorblokkene til skulpturene sine. Blokkene som ligger klare til utskiping her nå skal stort sett til Gulf-statene, der de er villige til å betale de fantasiprisene som forlanges for ekte Carrara-marmor.
Vi holder oss tilnærmelsesvis tørre i regnværet takket være sykkelponchoene vi kjøpte i Tyskland. Problemet er føttene: Joggeskoene blir søkkvåte til tross for at vi har såkalte regngamasjer (det virker nærmest som gamasjene suger vann…). Sko tar lang tid å tørke, og det eneste alternativet vi har er sandaler. Så hvis noen vet om noen vanntette skoløsninger så si i fra!
Koster har tilsynelatende skjønt poenget med søplesekken som regnfrakk, og protesterer ikke mot å bli pakket inn (vi har klippet et hull i hjørnet til hodet).
Italiensk hundehold er mangfoldig. I den ene enden av spekteret finnes vakthundene. De står bundet med tykk kjetting, eller er stengt inne bak høye gjerder. De bjeffer og snerrer og ser vanskjøttet og farlige ut. På den andre ytterkanten har man skjødehundene. De får egen stol når de er på restaurant, og har ofte figursydd regnfrakk når det regner. Og så er det den mer landstrykeraktige typen: Hunder av alle raser som reker for seg selv langs stranda, tigger ved bordene på uterestauranter osv. De ser velfødde ut, og viser seg ved nærmere ettersyn gjerne å tilhøre en av restaurantene eller butikkene.
Koster er heldigvis redd for kategori 1, får sjelden lov til å hilse på kategori 2, men leker av og til med kategori 3 (selv om de ofte er skeptiske til nykommere som kan tenkes å ta opp konkurransen om godbitene). I dyrebutikkene her handler man forresten hundemat i løsvekt – akkurat som i delikatessebutikken (i Norge må man som kjent kjøpe en sekk).
Helen, Anne og Koster