Da vi kom til Italia begynte dagene og ukene å gli i hverandre. Gjennom Sverige, Danmark og Tyskland var vi hele tiden underveis, og skulle stadig videre. Her er vi i grunnen framme. Vi skulle til Italia, og selv om det er langt igjen til Sicilia, så er reisens viktigste mål allerede nådd.
Kanskje skyldes det at Italia oppleves som så overveldende italiensk, så overlesset med severdigheter at en stakkars nordboer blir helt matt. Du passerer ikke en eller to vakre gamle kirker per dag, men åtte-ti. Ikke en borg, men fire eller fem. Både naturen o menneskene har overgått se selv her. Landskapene er frodigere, landsbyene mer maleriske, o det er liksom mer av alle livets goder enn andre steder. Vi har syklet gjennom det ene prospektkortet etter det andre (fra vindrueinnhøsting i bratte fjellskråninger til fiskebåter i disig solnedgang). Overalt har vi truffet mennesker som behandler skjønnheten omkring seg som en selvfølge, men som også lever opp til den nasjonale stereotypien om et mer utadvendt lynne enn man finner nord for Alpene.
Brava! roper de etter oss når de ser skiltet vårt med Oslo-Palermo på – og klapper i hendene og tuter i bilhornet.
Stadig er det noen som kommer bort for å dikke med Koster, som de kaller Piccolina.
I en egentlig nokså trist spisesal på et typisk handelsreisende-hotell traff vi tre godt voksne arbeidskarer som ikke ga seg før de hadde foret Koster med halve middagen sin (og oss med grappa etterpå). Vi har sluttet å bekymre oss for å ta henne med på restauranter. Ingen later til å ha noe i mot at hun ligger under bordet og spiser restene. Eneste problem med det er at hun nå forsøker å dra oss med på alle restauranter hun ser, i håp om å bli servert ytterligere delikatesser.
Trafikken som vi var så bekymret for er fæl på hovedveiene og i rushtiden, selv på småsteder. Men til vår store overraskelse har vi kunnet følge skiltede sykkelruter nesten hele veien hit. Garda-sjøen har mange sykkelturister – mest tyske, men også italienere, både på racersykler o mountainbikes. Sistnevnte tar skiheisen opp og raser ned fjellsidene igjen i vanvittig fart.
Utenom sykkelrutene gjelder det å finne «stradi bianchi» (de veiene som er hvite på kartet). Ettersom Italia er et jordbruksland er nettet av småveier godt utbygd – landbruksmaskinene må jo fram, men skal helst ikke sinke trafikken på bilveiene. Disse landbruksveiene er perfekte for syklister, utfordringen er bare å finne dem. Hittil har vi beveget oss i fjellområder som det finnes gode detaljkart for (beregnet på fotturister). Videre sørover må vi klare oss med kart i 1:200.000, og det blir for grovt til å vise de minste veiene.
Det hadde jo ikke vørt noe problem hvis vi kunne spørre oss fram, men språklig er vi som fisk på land. Vi knoter i vei på en blanding av fransk og spansk, og bruker parløren til å lage de viktigste setningene («Finnes det et hotell her?» «Har De et ledig rom?» og «Vi har en liten hund. Den er veldig snill»). Problemet med å spørre etter veien er at svaret ofte blir så langt og ordrikt at vi faller av forklaringen i første sving…
Turen ned fra toppen av Brenner-passet (1400 m.o.h.) var eventyrlig – i skarp høstluft og strålende solskinn. De første vi traff var en gjeng på 10 blide tursyklister på weekendutflukt fra Verona, som ønsket oss velkommen til Italia. En av damene inviterte oss straks til å overnatte hos henne hvis vi kommer forbi. Hun var langrennsløper, og begeistret for Norge.
Bare ca fire mil (av i alt 24 så langt i Italia) måtte vi tilbringe på hovedveien, sammen med cabrioletene, bobilene, motorsyklistene, lokaltrafikken, samt de som ikke vil betale for å kjøre autostradaen. Resten av strekningen har vi vørt på sykkelstier eller småveier, der vi ikke har truffet annet enn andre syklister, rulleskiløpere (blant dem en dame i sølvlame hotpants og høyt bleket hår) samt en og annen traktor.
Ved å legge ruta gjennom Sør-Tyrol får man en gradvis overgang til det italienske, ettersom lokalbefolkningen er hovedsakelig tyskspråklig helt ned til Trento. I tillegg til vin dyrker de himmelske epler.
Ned til middelhavsklimaet ved Gardasjøen tok det fire og en halv dag. Her sank vi ned i en fluktstol ved vannkanten og bestemte oss for å bli – i hvertfall i noen dager. På et gammeldags hotell i en bitteliten landsby sør for Malcesine får vi grillet
fersk fisk som vi kan følge med øynene fra den dras opp av innsjøen, med lokalpresset olivenolje over, samt Bardolino-vin, som produseres et par mil lenger sør (nabodistriktet til Valpolicella). Til dessert Tartuffo: en iskrembombe som er sjokoladebrun utenpå, vaniljehvit inni, og kaffesvart aller innerst. Her er to hoteller, tre restauranter, en bar og et postkontor, samt fire delikatessebutikker og en aviskiosk. Dessuten slakter, baker, apotek, fiskebutikk og minibank. Og båtforbindelse med omverden. Noen windsurfere har slått opp telt under oliventrærne, men det er akkurat litt for kaldt til å bade (17 grader i vannet).
Sesongen for utendørsopera er slutt, så vi sparer Verona til en annen gang. Dermed blir neste sykkeletappe over Po-sletta til Parma. Der blir det helt sikkert enda mer god mat, men vi har ennå ikke funnet ut av hvordan vi skal komme over Appeninnene. Passene der er alle odt over 1000 meter (og det snødde der i forrige uke!). Høydemeterne i seg sjøl skulle vi nok klare, men på smale småveier kan det bli for mye for Helens høydeskrekk. Så der kan det nok bli en liten togetappe, for å komme over til den etruskiske rivieraen.
Men først skal vi høytidelig fotograferes av lokalavisa, arrangert av vår gesjeftige hotellvertinne – en ferm signora som ser ut til å ha en finger med i alt som rører seg langs stranda her.
Helen, Anne og Koster