Reisens første virkelige uflaks førte til at vi strandet her for noen dager. Den omhyggelig forberedte pakken med kart og veibeskrivelser for Italia var blitt sendt tilbake til Norge dagen før vi kom hit av det forbanna effektive tyske postvesenet. Samtidig snudde været til tåke og regn, så sludd o til slutt snø. Det har de ikke hatt her i september på 30 år.. Vi er på ca 800 moh, og i fjelloverangene ligger det opptil en halv meter, så det er ikke særlig aktuelt å begi seg videre.
Men når vi først skulle strande er ikke dette noe dårlig sted. Dro til Munchen i går for å gå på oktoberfest, sammen med en toglast med bønder i bunad: Kortbukser eller nikkers i lyst skinn, broderte linbluser og strikkekofter eller lodenjakker. Både pent og praktisk (herredrakten altså – damene har lange skjørt og kortermede bluser, men butikkene selger ihvertfall lederhosen 0gs\ for kvinner, så bunadspolitiet er åpenbart mindre strikse her enn hjemme). Tyrolerhatten med barberkost i er bare for de ytterligående (de fleste dropper jo bunadskysa i Norge også).
Festområdet i Munchen er en stor fornøyelsespark med alle slags berg- og dalbaner osv, samt 14 gigantiske øltelt, hvert med sitteplass til 8000 mennesker. Det blir ca 100.000 sitteplasser tilsammen, og da vi kom kl 15 var det fullt. Hvert bryggeri har sitt telt, og alle brygger et spesielt festivaløl, som kun serveres i 1-liters mugger. Det er masse godt å spise: helstekt okse, grillete ender, grillet ørret osv. Mellom de tette benkeradene går folk og selger reddiker og saltkringler (snacks), teddybjørner og pepperkakehjerter og teite hatter (souvenirer). Hvert telt har sitt ompa-orkester, og det er lov å danse på bordene og skrike og brøle så mye man vil. Myndige serveringsdamer med håndleddsbeskyttere (de bærer utrolig mange kilo!) sørger for at det ikke utarter helt. Moroa varer i 2 1/2 uke, og du skal være temmelig for sær for ikke å la deg rive med av 17.mai-stemningen.
Vi prøvde å være litt intellektuelle også, og dro for å besøke Munchens helt nybygde stolthet: Pinakotek der Moderne, som man håper skal konkurrere med Gugenheim i Bilbao om status som Europas hotteste moderne museum. Bygningen er mindre crazy, men gjør et sobert og elegant inntrykk der den ligger symbolsk plasser ved den digre plassen der nazipartiet holdt sine store massemønstringer og bokbål på 1930-tallet. Munchen var nasjonalsosialistenes «ideologiske hovedstad» og partihovedkvarteret ble liggende her også etter at Hitler inntok Berlin. Bygningen som huset Føreren er nå teater- og musikkhøyskole.
Dessverre var de ansatte på Pinakoteket så utslitt etter åpningsuken at de hadde stengt hele institusjonen den dagen vi kom…
Tyskerne har det med å bevilge seg en Ruhetag når det passer. Både restauranter og hoteller har gjerne stengt en dag midt i uka, og det er umulig å gjette hvilken.
Også her i Fuessen er det forøvrig mye å se. Gale kong Ludvig II av Bayern bygde på slutten av 1800-tallet ikke mindre enn 4 eventyrslott i fjellene her – inkludert en minikopi av Versailles. Et av slottene inneholder en Venus-grotte med bølgebasseng. . Det mest vanvittige ble bygget til ære for hans bestevenn Richard Wagner, og ligner på alle måter en operakulisse (brukt av Disney som modell for deres fantasislott-logo). Ludvig likte ikke politikk og regjereri noe særlig, så han tilbragte mesteparten av sin tid på disse forskjellige slottene, samt på «hytta» 1850 moh, der interiøret er kopi av et orientalsk harem.
Ludwig ble til slutt erklært sinnsyk av Bismarck, og druknet (seg selv?) i et fjellvann. Musical-stoff selvsagt, og forestillingen har vært spilt uavbrutt her i årevis. Vi gikk heller og hørte Don-kosakkene synge i en kirke. De var 8 mann, men hørtes ut som 40.
Vi har også badet i kong Ludwigs krystall-kilde: Store, varme utendørs boblebad med salt mineralvann. Edelstensgrotten for meditasjon og avspenning sto vi over. «Wellness» er en stor industri her, med kurbad og sanatorier i hver landsby. Det er fortsatt mest tradisjonelle Kneipp-kurer, men New Age-healing haler innpå i popularitet.
Landskapet er pur melkesjokoladereklame: Grønne setervoller, flekkete bjellekuer og snødekte topper i bakgrunnen. Takket være turismen har vi også lært nye ting om bayersk mat ( for første gang har vi møtt menyer der rettene er oversatt til engelsk). Dermed har vi oppdaget at ting vi aldri før har turt å bestille er helt ufarlige saker. «Maultaschen» er f.eks. Ikke mulepose, men ravioli. Spaetzle er en bayersk pastavariant, og knødel er gnocchi. Kjøkkenet er med andre ord klart i familie med det italienske. Og tirolerspeck er rett og slett fin lufttørket spekeskinke, om enn ikke helt i parma-klassen.
Innsbruck 26.9.
Det endte med at vi tok toget over grensen. Her på østerriksk side er været litt bedre, og fra helga lover meteorologene mer normale tilstander igjen – dvs 17 varmegrader i stedet for 3.
Tyrols hovedstad er langt mer sjarmerende enn man får inntrykk av ved å se på nyttårshopprennet (Oberstdorfbakken). Halvparten av Tyrol ligger jo nå i Italia, og den regionale identiteten går på tvers av landegrensene. Alt er 3-språklig (tysk og italiensk, pluss engelsk for turistene). Gatene er brede, butikkene og cafeene sofistikerte, og fjellene (når man kan se dem mellom tåkedottene) overveldende.
Har vært på folkemuseum og sett fantastiske karnevalsmasker, samt en pedaldrevet strikkemaskin fra 1773! Fotorafiene viser at kjerringa var hest på de steile åkerlappene helt opp på 1950-tallet. Vinstokkene var så verdifulle at de måtte voktes av en slags sjaman utstyrt med halskjede av ulvetenner, en hodepryd med ørnefjær som en hvilken som helst indianerhøvding ville misunt ham, en hellebard, samt et krusifiks av jern som var spisset i alle fire ender så det kunne brukes til å forsvare seg mot villdyr (eller slå ihjel druetyver) med.
Den keiserlige residensen er et mareritt av rosa og gullforgylt gips-stukkatur og pompøse portretter av de utallige fyrstelige familieforbindelsene. Det som gjør kunstnerisk inntrykk er alle maleriene med såkalte trompe læoeil-effekter (bruk av perspektivmaling som gir livaktig inntrykk av at taket hvelver seg – selv om det egentlig er helt flatt). Mange ganske enkle hus er påmalt fantastiske balkonger, inngangspartier med søyler osv som gjør dem til rene palasser. Trikset er så godt utført at du må gå helt innpå for å se at pynten bare er malt på
Innsbrucks utmerkede bokhandlere, lynrask service fra amazon.de, samt et postkontor som er åpent til kl 23 om kvelden 7 dager i uka, har gjort det mulig å erstatte de viktigste av Italia-kartene som ble borte i den tyske posten. Så nå er planen å ta et tog de siste 40 kilometerne opp til toppen av Brenner-passet, for å starte den italienske delen av ferden derfra. Vi har syklet i 8 uker og tilbakelagt 2000 kilometer – akkurat som planlagt. Fysisk har det ikke vært spesielt slitsomt. Trafikken har ikke bydd på noen problemer. De mest nervepirrende øyeblikkene har i grunnen kommet de par gangene vi skulle av og på tog (trange dører, høye stigtrinn perronger som bare kan nås via lange trapper osv). Det gir kanskje et lite innblikk i hvordan det må være å reise i rullestol.
I Italia blir alt mindre forutsigbart, og vi er litt nervøse både for språket og trafikken. Vi tror det er ca 1500 kilometer igjen til Palermo, men har ingen spikret reiserute utover den første etappen, som går til Verona.
Ciao!Helen, Anne og Koster.