Da vi etter tre uker syntes at vi begynte å få litt tak på tysken, begynte folk å snøvle. Sydtyske dialekter er bløte, litt «østerrikske» – og vanskelige å forstå. Men det er ingen tvil om at vi har passert en kulturgrense.
Det begynner med blomsterkassene. De blir flere og flere. Husene får jodlebalkonger, kirkene får løkkupler, hvitvinsglassene får tykk grønn stett, og så er vi i Syden.
Like etter at vi hadde passert grensa til Bayern møtte vi de første bratte vinmarkene, langs elva Main. Her vokter jomfru Maria veikryssene, og hver bro har sin egen helgen. Byene har smale smug i bratte skrenter, med servering på takterrassene, og grønnsakbutikker som renner utover fortauet.
Det grønne bølgete landskapet med solsikkeåkre som fargeklatter, er en forsmak på Italia. Det samme er dessverre været. Italia har hatt tidenes jævligste vær i sommer, og også Sør-Tyskland har hatt tilnærmet tropiske stormer. En sånn en traff vi i går ettermiddag, og var søkk blaute tvers igjennom regntøyet i løpet av 10 minutter. Koster satt ubeskyttet i kassa mens hagl på størrelse med små klinkekuler dumpet ned i hodet på henne. Hun var det tristeste syn som tenkes kan,
Heldigvis var det bare et par kilometer til neste by, som viste seg å være en idyll med tårn og spir og skjeve vertshus som serverer lokal frankenwein. Da det regnet neste morgen også bestemte vi oss for å ta en ekstra hviledag med klesvask og internettcafe. Koster var helt enig.
Matnytt: Vi begynner å finne fram blant alle svinevariantene på menyene (har forresten sett mye frittgående griser), og har blant annet spist griljerte svineknoker, som absolutt var en delikatesse. Takket være EUs felles arbeidsmarked har de aller fleste byer også en gresk TABEPA, for dem som er sultne på noe annet enn svin. Hvis stedet drives av grekere heter kebaben Gyros. Hvis innehaveren er tyrker heter den Døner. Smaken er den samme. Argentinsk biff kan man forresten også alltid få. Den allestedsnærværende norske Kina-restauranten har vi imidlertid ikke sett noe til.
Heldigvis er det ingen forskjell på Sør- og Nord-Tyskland når det gjelder iskremen. Hver minste lille by har minst en Eiskafe der italienske innflyttere serverer hjemmelaget italiensk is i tyske porsjoner. Utvalget er overveldende (gjerne minst 20 sorter) og fantasien når det gjelder tilsetting av sauser, likører, frukt og bær mm er ubegrenset. Også rent visuelt er disse iskremkreasjonene enestående. Man kan få iskrem som ser ut som pizza, lasagne, speilegg, spagetti bolognese osv osv. Ikke noe annet sted enn i USA har vi sett tilnærmelsesvis maken (og på amerikanske Dairy Queens får du ikke espresso til!).
Nørdlingen im Reis, 14. September
Det blir mer og mer kupert (men fortsatt ikke verre enn Nordmarka). Flere uventede kulinariske opplevelser: Svartrieslingsuppe (dvs suppe laget på de druene de lager en forbausende drikkbar rødvin av), med florlette røkelaksboller oppi. En lekkerbisken. I går fikk vi nydelig karpe som var det kineserne kaller deep fried. Og sauerbraten, som vi trodde var pølser, viste seg å være god gammeldags bestemors oksestek i sursøt saus.
Vi avsetter også noe tid til andre kunstarter enn de kulinariske, selv om det er alt for mange slott og klostre og kirker til at det går an å besøke alle. Reformasjonen for temmelig hardt fram her oså, og mye av de gamle kirkeskattene ble ødelagt. I Creglingen har de f.eks. en altertavle som regnes som tysk treskurds mesterverk: 11 meter høy, med scener fra jomfru Marias liv. Men disse vakre kvinnefigurene mente dentidens taliban var bespottelige. Noen lure munker murte hele altertavlen inne, for å hindre at den skulle bli ødelagt av de rettroende, og først på 1800-tallet ble den hentet fram igjen. Var det noen som sa at historien gjentar seg?
Vi er nå inne på den såkalte Romantische Strasse, og møter for første gang på turen en del turister og turistjuggel. Har bare en drøy uke igjen av Tyskland, og vurderte om vi skulle legge inn oktoberfestivalen i Munchen (som begynner nå i september), men lokalbefolkningen advarer mot horder av fulle australiere og amerikanere. Så det blir nok til at vi drar rett sørover fra Augsburg og passerer grensa til Østerrike ved Fussen (der slottet Neuschwanstein – som er originalen til Walt Disney-logoen – ligger. Går alt etter planen er vi i Italia om mindre enn to uker. Det begynner å bli kaldt om natta, så det er all grunn til å komme seg over på sørsiden av Alpene.
Helen, Anne og Koster