Soldatene og journalistene var i ferd med å dra, da vi ankom Lauenburg, ca 5 mil øst for Hamburg – en av de mange byene langs Elben som har vært truet av oversvømmelse. Det ligger fortsatt sandsekker i gatene, men folk er i ferd med å flytte tilbake til husene der dører og vinduer er spikret eller murt igjen for å beskytte mot vannet.
Flommen toppet seg lørdag rett under 9 meter. Da var ølterrassen på hotellet vårt fortsatt en halv meter over vannet, som raser forbi i voldsom fart. Den lure hotellverten herr Møller tok likevel sjansen på å holde åpent, så journalistene som var her for å dekke dramatikken hadde et sted å sove og drikke. Dermed kom han i avisa og på TV over hele landet. Vi tok selvsagt peiling på det samme hotellet, og fikk rom med terrasse rett ut mot elva, der trafikken fortsatt er begrenset til redningsmannskaper (vanlige fartøyer kommer jo ikke under bruene før vannet synker).
Kunne vært litt pinlig å komme hit som «katastrofe-turister» hvis det ikke var for at faren nå definitivt er over, og folk åpenbart har ønske om å få hjulene i gang igjen etter en ukes unntakstilstand.
Å sykle i Tyskland har vært en fryd så langt: mange fine kjerreveier og stier, på dikene langs Østersjøen og langs kanalene – der Koster har jaget kaniner og hatt det himmelsk. (I Danmark jaget hun forøvrig sitt første rådyr også. Det var bare en dyp grøft som hindret henne i å stikke til skogs. Det står vel som turens mest dramatiske opplevelse så langt). Rapphøns har vi oså sett mye av. Og noen fasaner.
Veldig mange litt større veier har egne sykkelstier, og det er massevis av syklister. Hvilke veier som har sykkelstier finner vi ut av takket være kart utgitt av den tyske syklistforeningen (som vi fikk kjøpt hos Syklistenes Landsforening hjemme i Norge og plukket opp på Poste Restante i Rødby før vi tog ferga over til Tyskland. Uten dem hadde turen ikke vært halvparten så hyggelig.
Vårt første møte med storbrytrafikk var Lubeck, og det var en prøvelse. Men med litt hjelp fra hyggelige lokale syklister fant vi fram og kom oss ut av veispagettien uten å havne på autobahn.
Tysklands fortrinn sett fra sykkelsetet er de alle steds nærværende offentlige toalettene, samt det pussige faktum at de ikke ser ut til å kjenne til skumgummimadrasser. På en uke har vi sovet både dyrt og billig, men alltid på deilige madrasser – en luksus man setter pris på under våre omstendigheter.
Maten er bedre enn sitt rykte. På Altstadt-fest med svære trekullgriller i gatene avslører Thuringer Bratwurst seg som gourmetmat av høy klasse. Særlig skyllet ned med Hefe Weissbier (det blakke hveteølet som vi ble så glad i i Belgia). Og når man blir lei av alle variantene av svin finnes det alltid en tyrkersjappe der man kan få ekte døner-kebab (laget av ordentlig lammekjøtt i tykke lag – ikke den gufne medisterdeigen som de kaller kebab i Norge). Ølet er som kjent uovertruffent, og det er aldri mer enn noen få kilometer mellom hvert gaststaette, biergarten osv.
Bikkja er velkommen overalt (hoteller, private gjesterom, restauranter), og Koster er blitt tilbudt pølse av opptil flere fremmede damer. Vi er heller ikke alene om å ha med hund på sykkelen. Å ha en liten en i kurv foran er helt vanlig, og vi har også sett flere tilfeller av større hunder som fraktes i egen sykkeltralle. Men tross sin trang til helse og hygiene (denne lille byen har 3 drugstores av supermarked-størrelse – pluss 4 apotek) er det ingen tysker som har kommet på bæsjeposer for hunder. Det eneste man kan få kjøpt er en underlig innretning beregnet på å skyve bæsjen opp på en papplate, for deretter å dekke det hele over med en papirpose. Innviklet, og åpenbart ikke særlig populært. Så her er det en eksportmulighet.
Vi sliter litt med språket – alt er på tysk, og bare på tysk. Og alle fortsetter å snakke tysk til oss selv om vi forsøker å forklare at vi ikke forstår. Det blir det noen pussige samtaler av. Ettersom vi beveger oss mest på landsbygda og i mindre byer treffer vi stort sett folk som er nokså lite internasjonalt innstilt. Østersjøkysten minner riktignok påfallende om Costa del Sol, men det skyldes at tyskerne har tatt med seg sine badetradisjoner til Spania og satt en standard der for hvordan strandliv skal organiseres. Lenger ut på landet oppleves Tyskland som forventet: Store porsjoner, høflige mennesker, respekt for tradisjoner. I går så vi på historiens første TV-duell mellom statsminister Schroeder (sosialdemokrat) og den konservative utfordreren Stoibler, og der var det ikke mye temperament. Stoibler snakket om «små og mellomstore bedrifter» med Jan Pettersensk glød, og lyktes bare måtelig i forsøket på å framstille Schroeder som en uansvarlig pasifist fordi han ikke vil være med på Bushs krig mot Irak.
Vi regner med å være i Stoiblers hjemstat Bayern når valget holdes (22.september). Da gjelder det visst å drikke øl av det største steinkruset for å tekkes velgerne. Også kona (som ser ut som Eli Hagen) må stille opp i jodledrakt og drikke øl av øsekar. Det kan jo bli underholdende.
Sykkeldetaljer: Med 1050 kilometer passert på 4 uker er vi i rute med en framdrift på 250 kilometer i uka. Dagssnitt liger på 44 kilometer. Tar en hviledag med litt ujevne mellomrom for å få vasket klær og nydt luksusen av å IKKE skulle videre. Behovet for å hvile litt innimellom er like mye mentalt som fysisk. Samtidig som det å bevege seg stadig videre jo blir reisens mål i seg selv.
Syklene holder fortsatt bra. En hyggelig sykkelreparatør i Nykøbing forsøkte å fikse slarket i baknavet på Annes sykkel (gratis – som et bidrag til turprosjektet!), men nå knirker det igjen, uten at det ser ut til å gjøre noe egentlig. Fysisk begynner vi å komme i bra form, men knærne lar seg ikke trene opp på samme måte som musklene. Er støttebandasjer noe poeng tro?
Er det noen som har erfaring med bruk av slike tar vi gjerne imot tips.
Helen, Anne og Koster