Måned: november 2023

I Setubal fant vi endelig Portugal! I en lurvete liten gate samlet nabolagets godt voksne seg rundt en slags karaokebar for å hoie til portugisisk popmusikk mens de drakk kjørepils – dvs – i 25 cl flasker, som ser ut til å være den foretrukne forfriskning for alle landets lastebilsjåfører, taxisjåfører og andre profesjonelle veifarende.

Vi hadde vært i ferd med å gi opp Portugal fullstendig. Det virket som et drittland – da vi etter tre uker med regn og kuling forserte Lisboa med livet som innsats. Både ved innfart og utfart ble vi tvunget ut på firefeltsveier med grassat trafikk. Ett sted måtte vi snu midt på påkjøringsrampa til motorveien, med rasende bilister rundt oss på alle kanter.

Vi har en alvorlig høne å plukke med de velmenende entusiastene som står bak Eurovélo-prosjektet (se eurovelo.eu), som vi ellers er trofaste tilhengere av. I sin iver etter å presentere stadig nye rutealternativer for kryssing av Europa på sykkel, har de kommet i skade for å promotere «Portugal-kysten på langs», uten å advare om hvor livsfarlig hele området rundt Lisboa er for folk på to hjul.

Inne i selve byen er utfordringen bratte brosteinsgater med smalsporede trikkeskinner (såpeglatt i regnvær) og busser som sjelden holder mer en et par centimeters klaring til fortauskanten.

Desto herligere da å komme til Setubal, En passe stor by uten turistattraksjoner, men med en gamleby fylt av folk som ikke leier ut på airb&b. Med både sementfabrikk og fiskerhavn, finfine lokale østers og hvitvin laget på verdelho-druen. (Det er ikke den samme som verdejo-druen, som ble vår favoritt i Nord-Spania, men begge er etter vår oppfatning mye bedre enn den oppskrytte Albariñoen, som vi synes smaker lite).

Men selv om Setubal har gitt oss gleden over mangt og mye av det portugisiske tilbake, ser vi oss likevel nødt til å nedgradere Portugal som sykkel-land ytterligere. Noen få steder langs kysten har turistmyndighetene satset hardt, og lagt lekkert til rette for syklister. Men mange andre steder gjør de sporadiske bitene med sykkelvei mer skade enn gavn, når de bråstopper i ingenting og tvinger brukerne til å snike seg videre langs en smal veiskulder i feil kjøreretning.

I tillegg til brostein og biltrafikk må vi også ta med været. Vi trodde vi hadde hatt max uflaks, men etterhvert har vi fått bekreftet fra stadig flere at det er ganske vanlig at det regner så mye. Og blåser. Med mindre det er sommer, men da er til gjengjeld biltrafikken langs kysten enda mye verre.

Og da har vi ikke engang nevnt alle de frustrerte, fastlenkede vaktbikkjene, som snerrer og bjeffer så det kan skremme hjerteattakk selv på folk som er mer enn alminnelig glade i hunder.

Vi har lest begeistrede blogger fra syklister som har holdt seg inne i landet og unngått både Lisboa-området og badebyene langs kysten. Og helt i sør, i Algarve, er jo været helt annerledes. Så det er klart man kan ha det fint på sykkel i Portugal også. Men skulle vi gjøre det igjen måtte det bli på «pakketur», med et firma som kan stille med minibuss-transport på de verste/kjedeligste etappene.

Men nå skinner sola, og om noen få dager runder vi Cabo de Sao Vicente – fastlandseuropas sørvestre hjørne, der man kan få kjøpt «Die Letze Bratwurst vor Amerika», komplett med sertifikat.

Uendelig mange vakre strender, men med mindre man er profesjonell surfer er de lite innbydende