Terningkast tre

Hva vi synes om Portugal som sykkelland? Det kan ikke bli mer enn en treer, så langt.

På den positive siden har vi verdens best kaffe. Mye bedre enn i Spania, der de brenner espressoen for hardt (og samtidig ofte kjiper litt på mengden, så kaffen smaker både svidd og vassent på en gang).

I Portugal har hver eneste kopp vært en nytelse: Kruttsterk, men samtidig aromatisk. Og så er det jo gøy at kaffebestillingen lyder «Doysh pingos». Da får vi en bitteliten macchiato med så mye kaffesmak at det holder i timevis.

Ikke at det noengang behøver å gå timevis mellom hver gang man får kaffe. Portugals aller største pluss som sykkeldestinasjon er at hele landet er smekkfullt av kafeer og barer – og de er åpne alle sammen, hele dagen! Selv i striregn og vind seint i oktober er strandbarene åpne, så en våt og forblåst syklist kan få ly og varme.

Hyggelige folk, noen vakre gamle byer med fargerike, flislagte hus, samt mange spektakulære strender trekker opp. Men landsbygda og de små badestedene her i nord er temmelig grå og usjarmerende.

På den negative siden har vi også en nokså uforutsigbar trafikk. Det kjøres veldig fort i trange gater i tettbygd strøk, og på landeveien er det tydelig at portugisiske bilister ikke er like vant til syklister som i Spania. I Nord-Spania blir bilistene stadig minnet om at det også befinner seg syklister på veien, ved hjelp av gjentatte skilt som maner til å holde minst 1,5 meters avstand ved forbikjøring. Her opplever vi definitivt mindre sikkerhetsmargin.

Portugal opererer også med påfallende høye fortauskanter, og der de er nedsenkte er vinkelen usedvanlig bratt og sykkelfiendtlig. Vi ser da heller ikke mye til verken hverdagssyklister eller landeveisryttere. Akkurat det kan forresten ha med været å gjøre: Det har regnet kontinuerlig i snart to uker nå.

Portugisiske myndigheter forsøker å fremme sykkelturisme, og en del steder langs kysten er det fantastisk fint tilrettelagt med sykkelstier som til dels går på opphøyde treplattinger over sanddyner og våtmarksområder. Men så er det plutselig slutt, og da tvinges man ofte til å velge mellom mye trafikk på en hovedåre eller småveier med brosteinsunderlag. Aldri har vi sett så mye brostein. Ikke bare by- og landsbygater, men kilometer på kilometer med landsens småveier er belagt med ujevnt steinunderlag, der farten må reduseres ned mot 10-12 km i timen for ikke å risikere å pådra seg hjernerystelse.