Bratt læringskurve

Vi var forberedt på at det ville bli brattere og tøffere når vi forlot Frankrike, men hadde ikke tatt inn over oss hvor bratt det faktisk er langs hele den spanske nordkysten – både i Baskerland (som begynner omtrent ved Bayonne i Frankrike, der vi også traff de første sekkepipene) og videre vestover langs Biscaya-bukta.

Vi snakker ikke om Pyreneene eller Picos de Europa – de fjellene har vi bare sett på, ikke forsøkt å sykle gjennom. Men også helt ute ved kysten møter vi stadig på bakker som er så bratte at vi må ha skikkelig rennafart for å komme opp, selv med våre sterke batterier. Og noen ganger går det ikke da heller.

Framdriften blir også hemmet av våre manglende spanskkunnskaper. Vi har en flott spansk sykkelguidebok med fine kart, men må møysommelig oversette teksten ved hjelp av Google Translate for å være sikker på å få med oss viktige advarsler som f.eks. «stengt bro», «steinete sti – ikke anbefalt for syklister» osv.

Vi har derfor kuttet lengden på dagsetappene kraftig. Skulle vi kjørt 70-80 km per dag slik vi gjorde lenger nord, ville vi vært nødt til å holde oss på hovedveiene, sammen med alle bilene. Det er mulig å sykle der; en tydelig markert veiskulder gir vanligvis en viss beskyttelse, og bilistene er stort sett hensynsfulle, men de kjører fort. Og trivelig er det ikke. Så vi tråkler oss fram på småveiene. Det blir mange kartlesestopp, men står vi i et veikryss og ser forvirret ut kommer det alltids en spanjol forbi og vil hjelpe oss å finne veien.

Gevinsten er et fantastisk vakkert, irrgrønt landskap. Alpeaktig, med trange daler, bugnende epletrær og feite kuer. Men også palmer og sitrontrær, for å minne oss om at vi er lenger sør.

Pilegrimsleden «Camino de Santiago» er til god hjelp. Vi kan delvis følge denne løypa, ettersom mye av den går på asfalt eller ganske gode grusveier. Og når vandrerne dukker opp i synsfeltet vet vi at vi er på rett vei. Noen synes nok kanskje at det er juks å ta seg fram på sykkel isteden for til fots, men de aller, aller fleste er blide og hilser et muntert «buen camino» for å markere at vi regnes som en del av det sosiale fellesskapet.

Hvor mange av de vandrende er «ekte pilegrimer» i religiøs forstand? Det kommer helt an på hvem du spør. For oss ser det ut som om folk først og fremst er ute på tur. Og som på fjellet hjemme ser det ut til å være flest kvinner (selv om den offisielle statistikken viser at det er omtrent like mange av hvert kjønn). Vi traff en gammel venn fra Norge – helt tilfeldig langs veien – som har erfaring fra alle de ulike pilegrimsrutene som møtes i Santiago de Compostela: Camino Frances (den mest kjente, som går fra St. Jean på fransk side av Pyreneene opp til Pamplona og videre over den spanske høysletten), Camino del Norte (som går langs kysten, der vi er nå), Camino Primitivo (som går på røffere stier, helt uegnet for syklister) og Camino Portugues (som vi skal følge deler av når vi kommer til Portugal).

Vår venn går i fem-seks uker i strekk, opptil 30 km om dagen., med en 10 kilos sekk på ryggen. Hun forteller om såre knær, men mest om opplevelsen av frihet, kombinert med et sterkt multinasjonalt felleskap langs veien. Enkle herberger og rimelige pilegrimsmenyer gjør turen tilgjengelig også for dem med lite penger.

Butikk- og kafé-døden ser ikke ut til å ha rammet disse områdene i samme grad som landsbygda i Frankrike. I hver eneste landsby er det både kaffe og tapas å få, til glede for både lokalbefolkningen og pilegrimsvandring.

De litt større byene livnærer seg i stor grad av spanske bade- og kulturturister. Skipsverftene i Bilbao er erstattet av museer og kulturinstitusjoner, mens en del av den nedlagte tungindustrien rundt Gijon og Aviles fortsatt står igjen som spøkelsesaktige ruiner. Men overalt er det vakre strender som byr på mer eller mindre ufrivillig bodysurfing, og vannet holder fortsatt over 20 grader.

En gamleby med aner tilbake til middelalderen kan de fleste steder by på, og side om side med de klassiske husene, dominert av strenge mørke treverandaer og gjenlukkede skodder, ligger fargeglade, overdådige bløtkakevillaer kalt «Casas Indianas» – Indianerhus.

Disse ble bygget av hjemvendte emigranter som hadde gjort det godt på Cuba, i Argentina eller andre steder i Latin- og Sør-Amerika. Flere millioner spanjoler emigrerte til de tidligere koloniene i perioden fra 1850 og fram til andre verdenskrig. Men mange kom også hjem igjen, og de som hadde tjent godt investerte gjerne i prangende hus i hjembyen. (Hvorfor de hjemvendte ble kalt indianere har vi foreløpig ikke funnet ut av).

Eneste skuffelse så langt er Asturia-provinsens berømte eplesider, som Anne hadde gledet seg stort til. Men den er sur som naturvin (sider gjør de mye bedre i Bretagne!). Vi drikker isteden den lokale vermuten – alltid servert i romslige vannglass med en eller to kjempedigre isklumper. Pga størrelsen smelter isen langsomt, slik at drinken holdes kald uten å vannes ut – her har all verdens barer virkelig noe å lære!