Måned: september 2023

Idet vi krysser Loire-elva begynner folk å gå i hvite bukser. Vi er kommet fra landsbygda til det litt mer mondene liv ved kysten.

Plutselig er det mulig å få glutenfritt brød i butikken – vareutvalget avspeiler selvsagt befolkningens betalingsevne, og der landsbygda i Bretagne lå på «Joker i Valdres»-nivå er vi nå kommet til «Meny på Nøtterøy».

Den svære elvemunningen er både et kulturelt og et geografisk skille. En fem kilometer lang motorveibru er eneste forbindelse, og her våger selv ikke lokale hardhaus-syklister seg utpå. Vi får hjelp av en kraftkar av en bussjåfør til å løfte syklene opp på spesialstativet bakpå bussen og alt blir fraktet trygt over.

I Pornic er det nærmest riviera-stemning. Men riviera uten bling. Litt sånn «Skagen møter Cote d´Azur» kanskje.

Selve byen er gammel og vakker på den klassiske franske måten. Men spredt utover i omegnen er det mer Andeby: Beskjedne hus på beskjedne tomter, sjelden mer enn én etasje, med fargeglade skodder, gjerne i det vi tenker på som gresk blå (men som jo er en vanlig farge veldig mange steder rundt Middelhavet).

Lys blå med ganske mye fiolett i er en annen favorittfarge. Her bor blide mennesker som nyter finvær og fritid. Mange pusler med blomster og hagegnomer, mens andre like godt har asfaltert hele tomta, så slipper de det bryderiet.

Det er kort vei fra byen slutter til naturen tar over. Bak de langgrunne strendene er landskapet et eneste stort paddeflatt våtmarksområde (kjent som La Vendée), mye av det vilt og øde, noe er drenert og dyrket opp med mais og solsikker. Åleoppdrett er attåtnæring.

Fiskernes enmannssjarker ligger tilsynelatende fortøyd i åkeren. Det er ingen naturlige havner, så lange, trange kanaler inn i landet er eneste måte å sikre farkostene på. De spredte gårdsbrukene er lave og hvitkalkede med rød tegl på taket, og ser ut som de like gjerne kunne ligget i Spania eller Portugal.

Videre sørover møter vi etterhvert surfere, og småbyene blir stadig mer pastellfargede. Folk unner seg både rosa og aprikos. Unntatt der det er bygd digre bomaskiner i betong helt ute på stranda.

I Les Sables d´Olonnes består bykjernen av gamle fiskerhus med trange, trange smug imellom. Her ligger visstnok verdens trangeste gate: 40 cm mellom husveggene. Det er pittoresk, men som i de andre litt større byene (der det også finnes annen industri enn turisme), bærer både ansikter og kropper preg av tungt slit og dårlig kosthold. Det er jo noen som kjøper de mange hyllemetrene med søte kjeks og plastpakket hvitt brød som finnes i alle butikker, uansett hvordan vareutvalget ellers er. Og det er lenge siden overvekt blant fattige folk var et rent amerikansk fenomen.

Det er også langt fra mondene Pornic til de utallige campingplassene som ligger i ly av pinjeskogen der den strekker seg sørover mot La Rochelle. Alle er omgitt av høye gjerder, og noen steder står de identiske, prefabrikerte boenhetene så tett at man får følelsen av at de ankommende kan bli satt til å spikre paller. Mens andre plasser reklamerer med direkte adgang til stranda og havet.

Men tidevannstabellen er uansett det avgjørende. Den er viktigere enn værmeldingen. Strendene er lange og lekre, men å prøve å bade ved lavvann er en gjørmete opplevelse. Istedet er det mange som vandrer langs den fint tilrettelagte turstien som følger hele kyststrekningen. Alltid med muligheten for en østersstopp ved lunsjtid.