Bordeaux

Ikke noe annet sted enn i Japan har vi sett en sånn fascinasjon for automatiserte løsninger som den franskmennene utviser.

Vi tolket den første pizza-automaten vi så som en illustrasjon på landsbygdas forfall under senkapitalismen: Stengte cafeer, nedlagte bakerier og generell tristesse. Men så viser det seg at disse automatene er populære mange steder – også der hvor det finnes rikelig med andre tilbud.

Utenfor La Rochelle lot vi oss fascinere av en kajakk-automat; en helautomatisert løsning for utleie av kajakker, som var stablet og festet i et sinnrikt stillas så hvem som helst kunne trekke kredittkortet og ta seg en tur på sjøen.

Men virkelig hakeslepp fikk vi først da vi kom over en østers-automat. Delikatessene var plassert i små bokser med vindu så du kunne inspisere innholdet, omtrent som i en gammeldags sjokoladeautomat. (Vi antar at de må ha en kjøleløsning a la den de bruker på finere japanske stormagasiner. Der kan du leie deg en oppbevaringsboks med kjøling, så ferskvarer ikke skal forringes mens du handler andre ting).

De allestedsnærværende (takk og lov) offentlige toalettene er selvsagt også helautomatisert. De trekker ned og vasker og spyler mellom hver besøkende, helt av seg selv. Gratis er det også, for det meste.

Fransk baderomsarmatur er forøvrig noe helt for seg selv. Mange kreative sjeler har åpenbart vært involvert i design og produksjon, men de har dessverre ikke klart å bli enige om elementære ting som hvilken side varmt og kaldt skal være på, eller hvilken vei man skal skru for å åpne og lukke krana. Automatiske løsninger er selvsagt populære, men mer spesielt er de ulike handsfree-variantene. Pedaler på gulvet er jo kjent også fra andre land, men den lille spaken som gjør det mulig å styre vannet med kneet tok det svært lang tid før vi fant.

På en litt øko-orientert overnattingsgård hadde de forøvrig en dass der toppen av cisterna var utformet som og fungerte som håndvask – genialt for å spare vann! Og vann blir jo bare viktigere og viktigere…

Pinjeskogen er fortsatt knusktørr langs Gironde-kysten, der voldsomme skogbranner herjet i juli i fjor. Vi sykler langs Europas høyeste sanddyne, La Dune de Pilat, 109 meter høy og flere kilometer lang. De forbrente svarte trærne utgjør en makaber kontrast mot den lyse sanden, som strekker seg som en fjellrygg mellom hav og skog.

Dette er La Côte Sauvage – den ville kysten. Slutt på mudrete østersgrunner – her dundrer Atlanterhavet inn med ville brenninger.

Noen spredte badesteder, halvveis nedstengt og befolket av etternølere, gir oss husly og spektakulære solnedganger.

Idet vi forlater kysten for en stund og ruller innover i Bordeaux, ligger eimen av gammelt nachspiel tungt over landskapet. Det betyr at vinhøsten er i gang. Druene høstes maskinelt, mye knuses underveis og begynner straks å lukte sure slanter.

Jojo-vær på forsommeren med raske svingninger mellom høy varme og kraftige regnskyll skapte muggproblemer for mange av produsentene her, men bedre værforhold i august gjør at utsiktene alt i alt er ganske gode for 2023-årgangen.

I vinhovedstaden Bordeaux (1,3 mill innbyggere) har de foruten Frankrikes høyeste restaurant-tetthet målt per innbygger, også et museum/opplevelsessenter for og om vin der de besøkende blant annet har tilgang til lukteflasker med alle de spesielle duftene som vinkjennere mener at de kan ane i en vin: Fra våt hund til lynghonning, via lakris og gamle bøker til nøtter, korn, blomster og alle mulige eksotiske frukter. Dette er selvsagt et fransk prestisjeprosjekt (selve bygningen er minst like spektakulær som Guggenheim i Bilbao), men alle andre nasjoners vinproduksjon er også behørig presentert og feiret.