Byer i Belgia

Biler som råkjører i gågata – da vet vi ar vi er i Belgia. Sykkelfeltene er litt smalere enn i Nederland, men fortsatt finfin skilting av de utallige sykkelrutene som dekker Flandern på kryss og tvers.

Etter åtte sykkeltimer og en Bruegse Trippel (9,5 prosent) var vi ikke så ivrige på turistløypa rundt Brugges severdigheter, men måtte selvsagt innom Beguinhof , det vakre anlegget der byens selvstendige kvinner har dannet bofellesskap fra så langt tilbake som år 1245. De som verken ville gifte seg eller gå i kloster fant et hjem her, og et sted å drive håndtverk og forretninger. I dag drives stedet av en nonneorden, men også ikke-religiøse kvinner er velkommen.

(Brugge er vel verd et besøk, men vi anbefaler vintersesongen – det var alt for mange folk på denne tiden. Og Gent er minst like fint, og mye mindre turistpreget, det vet vi fra tidligere turer).

At Billie fikk være med inn på restaurant da vi skulle feire Helens bursdag var egentlig ikke så overraskende. Men tenk at han som kom med to ulvehunder var like velkommen! Da liker vi Belgia!

Den outrerte belgiske sjokoladefetisjen har vi det litt vanskeligere med. Den belgiske sjokoladens berømmelse har en mørk bakgrunn i belgisk kolonihistorie. Kong Leopolds eksepsjonelt brutale utsuging av den private kolonien som senere ble Belgisk Kongo, handlet mest om gummi og elfenben, og etterhvert skjeldne mineraler. Men også kakao var en del av utbyttet som ble bragt hjem til Belgia for videreforedling.

Nytt land

Over grensa til Frankrike er det slutt på sykkelfeltene. Fortsatt er det Flandern, med nederlandske stedsnavn på de lukkede småstedene, som føles som om Edvard Louis kunne ha vokst opp der. En biker-bar, en pengespillsjappe pluss et apotek er eneste tilbud. Ikke mye annet å finne på her enn å kjøre fort med bil.

Litt mer velfrisert blir det etterhvert som vi nærmer oss kysten, langs stille småveier, opp og ned over bølgende åser. Deilig med noen nedoverbakker etter tre paddeflate etapper!

Regionen Nord Pas de Calais er mer landlig enn fasjonabel. Her er steile kalksteinsklipper, akkurat som på den engelske siden av kanalen, og vide våtmarker med livlig fugleliv. Turistene er ikke så veldig mange, selv om det fortsatt er august. De spiser moules frites og speider etter sel. Og besøker minnesmerkene over alle soldatene som falt her i både første og andre verdenskrig.

Men skivebremsene på Annes bakhjul slurer og skriker. Først hos den fjerde sykkelreparatøren får vi tak i riktige bremseklosser.

En annen ulempe med de fine nye elsyklene er at absolutt alle er enige om at det er umulig å parkere dem på gata; da blir de garantert stjålet. Så i Berck-sur-mer måtte vi tre dem inn i en underdimensjonert heis for å få dem med opp på hotellrommet i tredje etasje. Og her i Ault var det med nød og neppe vi fikk lirket dem inn på kjøkkenet i det bitte lille fiskerhuset vi har leid på airBnB.

Neste stopp: Normandie. Da skal det endelig bli cider og østers!