Normandie

Vårt valg av stoppesteder er basert på kriteriene 1) Er det tillatt med hund? og 2) Er det en nogenlunde passende dagsetappe?Turistattraksjoner og hyggefaktor kommer lenger ned på listen. Det resulterer i stor variasjon, og noen overraskelser.

Både overnattingsstedene og byene har vekslet mellom det direkte rønnete, via det ganske elegante til det rett og slett hjemmekoselige.

Ault viste seg f.eks. å være stedet turistindustrien glemte. Noen av de små fiskerhusene er pusset opp til ferieboliger – litt halvhjertet ser det ut til. Men de forseggjorte villaene fra forrige århundreskifte, med romantiske navn sirlig innmurt over døra, de står til nedfalls nesten alle sammen. Badelivet er nemlig suspendert, pga rasfare fra de dramatiske kalksteinsklippene som tårner over de få badegjestene som ignorerer forbudet.

Restaurant St Pierre i Ault var som alt annet fullbooket til middag selv om gatene vare ganske øde. Og maten var riktig god med blant annet makrell bakt med sennep.

Tre små barer som holder åpent på skift, samt et par enkle spisesteder, er alt som er igjen av det som en gang må ha vært et livlig sommersted. Nå møter vi bare noen få faste sommergjester, samt noen turglade franskmenn som kommer hit for å følge vandrestier langs klippekanten, og noen Harley-kjørere som setter pris på den dramatisk bratte og svingete adkomsten.

På sykkel er ruta langsmed denne delen av kysten en utfordring, selv med kraftig batteri. Det går opp og ned og opp igjen. Klippeplatået ligger ikke høyere enn 110 meter over havet, men det blir mange høydemeter tilsammen når vi stadig skal nedom småbyene på stranda.

Forfallen skjønnhet i Ault

I starten glemte vi dessuten å ta høyde for at alle spisesteder stenger kl 14, og at selv i et øde veikryss langt ute på landet kan det være fullbooket til lunsj.

Mens Helen kunne tære på croissantene fra frokost (alltid ferske, uansett hvor usselt hotellet ellers måtte være), hadde Anne (som har cøliaki) ikke fått annen brødmat enn det medbrakte knekkebrødet og noen tørre kjeks i to uker, før vi omsider fant et skikkelig stort supermarked som ikke lå ved en motorvei, og som hadde glutenfritt brød i sortimentet.

I Frankrike er det ditt eget problem om du er allergisk mot noe. Menyene inneholder ingen info om allergener, men har du råd til å gå på en finere restaurant møter du gjerne generøs vilje til å justere en hvilken som helst rett.

Glutenfritt er imidlertid ikke tilgjengelig der folk uten bil er henvist til å handle. Et eksempel på hvorfor det er vanskeligere å ta vare på helsa når du ikke er rik, og hvorfor de rike lever lengre – her som overalt ellers.

Heldigvis er ingen av oss allergiske mot laktose, for i Normandie er det camembert til alle måltider: frokost, lunsj og middag. Det betyr veldig mange kuer, som kjærkomment bryter monotonien langs de uendelige åkrene med mais og sukkerroer.

Honfleur

Etter taxitransport over Pont de Normandie – den digre motorveibrua over utløpet av Seinen ved Le Havre – oppleves kunstnerbyen Honfleur som et lite eventyr, der den markerer starten av den mer fasjonable delen av den kyststripa som turistkontorene kaller “Cote Fleurie” (Blomsterkysten).

Det myrer av folk i de trange brusteinsbelagte smugene med bindingsverkshus fra 1400-tallet. Utsikten til den enorme kommersielle havna I Le Havre sørger for at det ikke blir helt Disneyland.

Så ligger de som perler på en snor: Villerville, Trouville og Deauville, med sine casinoer og tulleslott med tårn og spir og aparte skulpturer.

Det blir stadig flere epletrær (og større utvalg av cidere på barene) ettersom vi nærmer oss Calvados. Mange syklister også, og noen moderne landstrykere som vandrer langs veien fra by til by med bagasjen i en håndtralle

I Deauville begynner også de lange, lange brede og flate sandstrendene som var åsted for de alliertes landgang i Normandie sommeren 1944.

Bilder av noen av soldatene som deltok henger i lyktestolpene langs strandpromenadene, under bannere som forkynner: Vi glemmer aldri våre helter. Vi passerer et strekk med mange norske navn.

I en av de små seilerhavnene møter vi en flokk afrikanere som har slått leir. Venter de på en mulighet til å komme seg over kanalen til England? I såfall; i hva slags båt? Dødstallene her begynner å ligne på det som skjer langs migrantrutene i Middelhavet…

%d bloggere liker dette: