Måned: september 2018

Etappe 32-34: Langs nordkysten av Peleppones fra Patras mot Athen

Intet rom for lettvinte morsomheter herfra: Vi har alt for mange venner som har bodd her over tid, giftet seg inn i greske familier, startet business, kjøpt hus, reist hit igjen og igjen.

Hvorfor? Hva er det som gjør oss så inderlig glade for å være her?

Mestring er selvsagt en del av svaret, sett fra et sykkelsynspunkt. Vi hadde gruet oss en god del. Truffet folk underveis som mente det var livsfarlig, og at gresk trafikk-kultur overhode ikke har plass for syklister.

Nå er det 140 km siden vi rullet i land på en øde fergeterminal sør for Patras kl 01 om natten, sammen med trailerne.

Vi har syklet gjennom Hellas´ tredje største by (også kjent som ventested for migranter øst- og sørfra som prøver å komme seg videre til Italia). Det gikk helt fint; bikemap.net hjalp oss å finne bortimot bilfrie smågater.

Videre mot Athen har vi i stor grad fulgt den gamle hovedveien, som ble avlastet for mye tungtrafikk da motorveien kom. Men motorveien koster penger, og i land som Frankrike er gamle Route National ofte et trafikk-mareritt fordi så mange ikke har/tar seg råd til å bruke autostradaen. Så vi fryktet det verste, men ble gledelig overrasket. Det er sant nok at grekerne kjører som svin (det samme gjør forøvrig, italienerne, tsjekkerne og tyskerne). Men det er rett og slett ikke så mange av dem.

Og her er vi ved grunn nr 2 til at vi er elsker Hellas: Det er så mye plass her! Det er så uendelig mye hav – og kyst – i forhold til antall mennesker.  Italienerne ligger tett som sardiner på stranda, sirlig sortert etter parasollfarge og bevoktet av strenge bademestre som skal ha seg frabedt at noen prøver å snu på solsenga. Her er det armslag og fri horisont.

Maten? Nei da, ikke så avansert. Men sjømaten smaker ferskere og bedre her enn noe annet sted. Og har man lært seg å bestille grønnsaker (ulike varianter av ovnsbakte auberginer, rødbeter kokt med stilk og blader, fritterte zucchini …) blir det ikke ensformig heller. Og for Anne som har cøliaki er det faktisk lettere her enn i Frankrike og Italia, der glutenallergi nærmest er å regne som en fornærmelse mot kokken.

Grunn nr 3 er vanskelig å beskrive uten å ty til klisjeer: Hellas er politisk/sosialt/kulturelt annerledes enn Vest- og Sentral-Europa, og grekerne har en historie som også skiller dem mye fra de andre landene i Sør-Europa.

Det kristne Midt-Østen er en betegnelse som har vært brukt for å forklare ulikhetene. Lovverk og statsapparat er ikke en arv fra de gamle romerne, med sin sans for orden og klare kommandolinjer, men fra Bysants (etablert i antikken av utvandrere fra Megara – der vi skal overnatte i morgen – senere kjent som Konstantinopel – av vikingene kalt Miklagard – nå Istanbul). Bysantinsk brukes som adjektiv til å beskrive noe som er ugjennomtrengelig, uforståelig. I Hellas lever folk med lover og regler som endres vilkårlig, fra den ene dagen til den andre.  Det fleipes med at skattesystemet virker mer innrettet på å bøtelegge dem som har brutt en eller annen tilfeldig regel enn på å foreta en rettferdig og rimelig innkreving.

I en sånn virkelighet er tilliten til «makta» minimal, og lojaliteten til familien – ditt eneste sikkerhetsnett – beinhard. Men nettopp fordi folk er vant til å måtte klare seg selv, er viljen til å hjelpe fremmede påfallende. Når offentlige tjenester ikke holder mål (eller ikke finnes) er gjestfrihet og hjelpsomhet nødvendig olje i samfunnsmaskineriet – noe alle er avhengig av.

Den første dagen vi syklet i Hellas  var det 4 – fire – forskjellige mennesker som kom bort til oss og tilbød seg å gi oss vann (eller om det var noe annet vi måtte trenge?). Det har vi aldri opplevd før.

PS: Det er jævli mye søppel langs veiene. Folk kaster fulle søppelposer ut av bilvinduene. Og det er skabbete hjemløse hunder og katter over alt. Så er det sagt det også.