Bella Italia

Etappe 25-28: Paternion-Grado (Ciclovia Alpe Adria)

Så skjedde det igjen: Bitt av Italia-basillen. Den som får deg til å synes at språket er vakrere, maten smaker bedre, stemningen er livligere og folk stiligere kledd.

Som sist skjedde det allerede i det øyeblikket vi krysset grensen. Den gangen – for 16 år siden – var det i Brenner-passet: Solsiden av Alpene som åpnet seg i det vi bikket over toppen (det var september – vi kom fra snøvær i Innsbruck), og nedover de grønne dalsidene buktet seg den lekreste sykkelvei vi noen gang hadde sett; tofelts, med nymalte hvite striper.

Denne gangen kom vi til en grenseovergang lengre øst, like ved treriksrøysa der Østerrike og Italia møter Slovenia (vi passerte bare et par mil fra skistedet Kranska Gora). Turen langs de østerrikske elvene Drau og Gail hadde vært vakker, men da vi kom til Italia ble det spektakulært.

Ciclovia del Alpe Adria er bygget på et nedlagt jernbanespor, og tar syklistene gjennom de julianske alper (de østlige utløperne til Dolomittene) et dramatisk landskap med taggete fjelltopper, trange daler og høye fossefall.

Løypa går på silkeglatt asfalt gjennom tuneller (opplyst, men man bør også ha lys på sykkelen) og over luftige broer. Helen lider av høydeskrekk og var litt nervøs, men sykkelveien var bred, og godt sikret med høye gjerder.

Første stopp, Tarvisio, er et i italiensk målestokk beskjedent skisted (på størrelse med Hemsedal kanskje), og der kom den italienske matgleden: Smaken av olivenolje etter fire uker med kokt gris! Prosecco på fat! Og vi fikk fisk! Og skjell! Og ordentlig hjemmelaget iskrem som ikke bare heter italiensk is, men som er det!

Når vi ikke nevner kaffen er det ikke fordi den ikke er fantastisk god, men det var den også mange steder både i Østerrike og – mer overraskende – Tsjekkia. Den fryktede italienske hotellfrokostkaffen – sur kolbekaffe servert av sure kelnere i skitne hvite jakker (en gjenganger på 2002-turen) – ser gudskjelov ut til å være avskaffet.

På veien videre sørover mot Adriaterhavet passerte vi San Daniele, der de etter manges mening lager enda mer utsøkt skinke enn i Parma. Vi fant husly hos slakteren på torget i en perfekt middelalderlandsby, Venzone, hardt skadet av jordskjelv på 70-tallet men pietetsfullt restaurert. Og selv om den når som helst kunne vært brukt som filmkulisse så bodde det folk der, som gikk på apoteket, og spilte lotto og gjorde andre vanlige ting som folk gjør der de bor.

Regionsenteret Udine er en middelsstor universitetsby, der vi raskt fant oss en stambar ved siden av myntvaskeriet. Med praktfulle byggverk fra venezianernes storhetstid. Men også med den flotteste infrastruktur for syklister vi har sett noe sted.   Hvis det er lov å parkere på utsiden av sykkelfeltet er det malt opp sikkerhetssoner imellom, slik at bilistene ikke skal kunne slå opp bildøra rett ut i sykkelfeltet (Helen ble felt av en sånn manøver i Munkedamsveien en gang). Vi har tatt bilder av forholdene i Udine og har tenkt å oppfordre Oslos bymiljøetat til å ta seg en studietur til Italia.

For i Udine sykler alle: Fra husmor på skræbbete 3-girs med handlekurv både foran og bak, til innehaveren av den jålete herreekviperingen på et hvitlakkert vidunder med skreddersydde sadelvesker i fineste lær.

Friuli er altså vår nye favorittregion i Italia. I badebyen Grado innerst i Adriaterhavet tøfler gamle menn rundt i Speedo, og det er ordentlig matmarked som åpner hver morgen kl 07. Kirkeklokkene ringer jo her også, men mest for å varsle at det er på tide å ta en aperitivo før lunsj, virker det som.

På stranda er det en del tyskere, men ellers har vi ikke sett mye turister – unntatt syklistene da. Regionen satser hardt på å promotere sykkelturisme, og skulle vi anbefale én europeisk sykkeltur  så måtte det være den vi nå nettopp har gjennomført: Fra Salzburg til Grado, ca 400 km på én til to uker (avhengig av form/sykkeltype/bagasje). All nødvendig info her: http://www.alpe-adria-radweg.com/en/tourguide/

Turen kan kjøpes som individuell pakketur inkludert sykkelleie og bagasjetransport, eller du kan ta med egen sykkel på flyet til Salzburg og etter endt tur få sykkelen fraktet tilbake til utgangspunktet med en spesialbuss som er satt opp for formålet.
Vi hadde ingen problemer med å finne overnatting underveis – og en «canino» (liten hund) er alltid velkommen. Det er hunder overalt, men italienerne er visst ikke vant til å se dem på sykkel (noe som er blitt helt standard i Tyskland), så Billie får ekstra mye oppmerksomhet her.

Alt tyder på at en slik tur bør avsluttes med et besøk i Friulis eneste storby: Trieste. Det gikk vi dessverre glipp av pga lyn og torden og øsregn som gjorde den planlagte båtturen fra Grado lite fristende.

Nå ligger vi på været og lader opp til det siste italienske strekket: Tre sykkeletapper til Venezia. Derfra går ferga som skal ta oss til Patras på den greske vestkysten.
Vi gruer oss litt til å bli kastet ut i gresk trafikk etter alle ukene på tilnærmet bilfrie sykkelruter, men vi har truffet én gresk syklist underveis: Philippos, som sier har han syklet Patras-Athen mange ganger, og at den gamle riksveien slett ikke er så verst, siden mesteparten av tungtrafikken går på den nyere autostradaen.