Tsjekkiske landeveier

Etappe 15 til 20: Melnik – Praha – Cesky Krumlov

Tsjekkiske unger trenger ikke støttehjul. De settes på sykkel fra de er bittesmå og oppmuntres til å tråkke i vei. I Norge er sykling sørgelig nok blitt en voksenting, her sykler barn og unge overalt.

Nummererte og skiltede sykkelruter går på kryss og tvers over hele landet, de aller fleste på finfin asfalt. Kupert er det riktignok så det holder, men til forskjell fra f.eks. Nordmarka er også skogsbilveiene her i stor grad asfaltert (militære grunner kanskje?).

Infrastrukturen for sportslige fritidsaktiviteter er i det hele tatt imponerende:
I elva Vlatva (Moldau), som vi følger mot utspringet i sør så godt det lar seg gjøre, er det flere flotte anlegg for padlere, med oppbygde stryk og hindre å øve seg på. Selvsagt finnes det fotballbaner og ishockeyhaller, men også offentlig tilgjengelige tennisbaner, sandvolleyballbaner og fantasifulle utendørs treningsapparater.

Alle turveier og sportsanlegg er i flittig bruk – av kvinner og menn, unge og gamle. Og underveis er det alltid tid til en forfriskning: Ved de utallige små bodene som selger øl og softis (gjerne akkompagnert av en sjaber boombox) møtes syklister og padlere, hundeluftere og solbadere.

Sett fra vårt ståsted er folk kanskje litt innadvendte, men hjelpsomme som bare det hvis vi først får etablert kontakt. Problemet er jo at vi ikke forstår et kvekk, og selv i områder der det ferdes mye turister er skilting på noe annet en tsjekkisk ikke aktuelt. En del unge folk snakker brukbart engelsk, men det er på langt nær noen selvfølge å kunne gjøre seg forstått.

Det er slutt på bedagelig padling. Tsjekkiske bakker krever fullt tråkk, selv med el-hjelp. Noen av sykkelveiene er rene berg- og dalbaner. Vi svetter og filosoferer over de subtile forskjellene på hvordan det er her, og hvordan det var der vi var for en uke og to siden:

I Tsjekkia bruker alle syklister hjelm. I Tyskland nesten ingen. Hvorfor? Er tyskerne mer anarkistiske? Større risktakere?

Tyske bilister stopper ikke for fotgjengeroverganger. Det gjør de i Tsjekkia (men ellers råkjører folk her enda verre enn tyskerne).

Og maten: I Tyskland er frokosten alltid overdådig (selv et enkelt pensjonat kan diske opp med 10 sorter kjøttpålegg, 10 forskjellige oster, 8 sorter frukt + egg, youghurt og gjerne noen hjemmelagde sildesalater e.l.), men middagen er ofte kjedelig. I Tsjekkia er det omvendt.

Mye svin på menyen her også, men mer spennende krydret: Hvitløk og paprika I mengder minner om nærhet til ungarsk mattradisjon.

Lokal böhmisk hvit- og rødvin holder ikke polkvalitet, men er rørende billig og smaker omtrent som vi er vant til fra Hellas. Og til tross for at Tsjekkia er verdens øl-land nummer én (de oppfant pilsen må vite), lager de også deilig cider, til glede for familiens cøliakiker.

En annen gledelig overraskelse er at Tsjekkia har verdens beste potetgull: Er du heldig får du det nylaget på restaurant, men også butikk-kjøpt er utsøkt: Hvorfor får vi ikke tak I potetgull med skikkelig hvitløkssmak hjemme?

Og der den østtyske landsbygda virket litt nedlagt, er den tsjekkiske full av liv. Alle landsbyer har bussrute og postkontor – de fleste også matbutikk, selv om utvalget kan være litt pussig. Det er levende industri overalt.

Full sysselsetting og null innvandring gjør likevel ikke landet til noen politisk idyll.

Alt tyder på at presidenten er senil, helt sikkert er det at han drikker som en svamp (han har sittet i seks år, men har ennå ikke klart å få sikkerhetsklarering!)

Statsministeren er landets nest rikeste, en korrupt industrimagnat og mediemogul av Berlusconi-støpning, som har bygget opp et slags politiske parti rundt sin egen person og får næring av de samme folkelige bekymringene for framtiden som preger resten av Europa.

-Men det er i alle fall ikke like galt som i Polen. Eller i Ungarn, sukker våre tsjekkiske venner (heldigvis hadde vi noen fra før som vi kunne oppsøke underveis, det blir jo sjelden tid til å etablere varige nye kontakter når man hele tiden reiser videre som vi gjør).

Bedårende Cesky Krumlov, med tårn og spir og 1600-hundretallshus, er siste stopp i Tsjekkia. Imorgen bærer det over til Østerrike, og vi har begynt detaljplanlegging av turen over Alpene.

Drøyt 800 høydemeter fordelt på en åtte mils etappe er det maksimale vi har klart å presse ut av batteriene så langt. Vi fører statistikk, og for de spesielt interesserte kommer vi til å publisere en detaljert gjennomgang av hva man kan forvente å få ut av en elsykkel, hensyn tatt til egenvekt, bagasje og terreng.