Krigens gru

Etappe 12-14: Dresden – Terazin (Theresienstadt)

«Firenze an der Elbe» står det i turistbrosjyrene om Dresden, der enorme ressurser er brukt på å rekonstruere ned til minste detalj alle praktbygningene som ble jevnet med jorda av engelske og amerikanske bombefly i løpet av to døgn med teppebombing i februar 1945.

Det er alt for mange av disse bygningene, på alt for liten plass: Opera og konserthus, kirker og palasser og universitet, forgylte kupler og spir som slåss om oppmerksomheten – det hele ser ut som en teaterkulisse; fra en Wagner-opera som gikk av skaftet?

Er det bare komisk overlesset – eller rett og slett så overveldende ambisiøst, for ikke å si  arrogant, at det er mulig å forstå de alliertes beslutning om å bombe alt sammen flatt?
20-25.000 sivile døde ble regningen. Bombingen av Dresden blir av alle tyskere – og svært mange «nøytrale» historikere – sett på som en ren hevnaksjon: Hitler var i ferd med å tape, det var knapt industri av militær betydning i byen, og ingen antiluftskyts.
 

Folketallet er ennå langt under nivået fra før krigen, men etter murens fall har turismen skutt fart, og byen har fått tilbake noe av sin gamle kulturelle status. Ikke minst er det vesttyskere som benytter anledningen til en oppdagelsesreise i en del av sitt eget land som de har visst veldig lite om.

43% av den berømte «Frauenkirche» (der Johann Sebastian Bach personlig innviet orgelet) er originale biter som ble funnet i ruinene, resten er gjenskapt. Interiøret er som et ekte teater, med lag på lag av balkonger og private losjer i hvitt og lyseblått og gull.

• 

• 

Vi sykler langs Elbe gjennom et nasjonalparkområde med kalksteinsfjell, kjent som  «Sächsische Schweitz (i Tyskland) og Bøhmische Schweitz» (i Tsjekkia) . Ingen alpetopper akkurat, men rullende grønne åser, noen dramatiske klippeformasjoner, og friske grønne veikanter med bjørnebær og brennesle.  I idylliske Schmilka, som er siste stasjon på tysk side, kommer folk for å klatre og vandre og koble av fra verden: Her er det ingen som har internett.

Idet vi passerer grensen til Tsjekkia og ruller inn i Böhmen dukker det opp gamle tyskerbunkere langs elvebredden. Grenseområdene her ble annektert av tyskerne allerede i 1938, og 2 dagsetapper fra dagens grense kommer vi til Terezin (på tysk: Theresienstadt). Det er en gammel garnisonsby med stjerneformede festningsvoller. Det ligner ved første øyekast på gamlebyen i Fredrikstad.

I dag er det en litt fattigslig, men ganske alminnelig landsby, der de filer nøkler, selger motorsager og kjører alt for fort i trange gater (som vanlig er i Tsjekkia ser det ut til)

Under krigen var dette en oppsamlingsstasjon for deporterte jøder, mens tyske myndigheter ventet på at tilintetgjørelsesleiren i Auschwitz  nesten 50 mil lengre øst, skulle bli ferdig.

Et separat fengselsområde fungerte som tortursenter for politiske fanger (slik det også gjorde under første verdenskrig. Mannen som holdes ansvarlig for å ha utløst den krigen – gjennom attentatet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn – bosnieren Gavrilo Princip, døde her i 1918)

De mange og innholdsrike informasjonsplakatene legger ikke skjul på hva som foregikk her, men skryter samtidig glatt av at dette, ifølge Unesco, er et av de best bevarte fortene i Europa fra denne epoken (bygget for Habsburgmonarkene på slutten av 1700-tallet), og derfor også en turistattraksjon av en helt annen sort enn vi forventer.

Himmler så en mulighet for å score noen propagandapoeng her, og fikk Røde Kors til å komme på besøk i 1943 for å se på det tilsynelatende velutstyrte sykehuset i den «selvstyrte» jødiske ghettoen, der titusenvis av mennesker var stuet sammen i tyfusbefengte brakker. Propagandafilmen han fikk laget av jødiske unger som spiller fotball vises i museets kjeller, og en sal er viet barnas egne tegninger.

I parken utenfor vasser vi i tørt løv, som om det var høst. På våre sykkelturer gjennom Europa har vi kommet over mange spor etter nazistenes herjinger, men det hverdagslige preget i Terezin gjør at uhyggen føles ekstra nær.

Mer enn 140.000 jøder ble «prosessert» i Terezin. En av fire døde av sykdom og mishandling i oppsamlingsleiren, mens rundt 90.000 ble sendt videre til gasskamrene.  Noen få tusen overlevde krigen (mest arbeidsføre menn, nesten ingen barn). På listene over de deporterte står 600 danske navn, men ingen norske.