Helen og Anne på sykkeltur

Etter å ha vendt oss til den lavmælte, bløte snøvlingen til portugiserne høres spanjolene ut som mitraljøser. Fort og høyt og hardt.
Alt er litt mer bråkete, litt mer breialt, litt mer macho på denne siden av grensa.
Kanskje oppleves det slik fordi det ikke gis noen konsesjoner til turistene (som det er få av før du kommer til Sevilla).

I Algarve er alt lagt opp til at turistene skal føle seg vel. En sykkeldag unna, i den spanske industribyen Huelva, er det ditt eget problem om du ikke forstår kodene.
Middagssulten før halv ni om kvelden? Glem det! Spis kaker!

Men infrastrukturen for syklister er strålende. Både innfart og utfart via skjermede sykkelveier gjennom kilometer på kilometer med industrihavn og fabrikker.

Så er vi ute på «De Andalusiske Sletter» – kjent fra Aukrust-figuren Edmund Bakkens legendariske motorsykkeltur (med sidevogn) en gang på 70-tallet. 50 år seinere er mye av slettene dekket med plast.
Under plasten gror det jordbær og tomater for eksport til Nord-Europa. Innhøstingsarbeiderne ser ut til å komme fra Vest-Afrika (i Portugal var det tilsynelatende flest fra Sør-Asia – vi antar at landene kan ha ulike migrasjonsregler, for arbeidet er jo det samme).

Vi havner i en «felle» og må sykle en mils omvei fordi kartene våre ikke er oppdatert med de siste sikkerhetstiltakene mot ulovlig innvandring til Spania. Hele området rundt kaia der fergene fra Kanariøyene legger til er inngjerdet med piggtråd, utstyrt med bevegelsessensorer og videoovervåking. Hensikten er vel å hindre at noen av de mange afrikanske migrantene som tar seg til Kanariøyene i småbåter skal klare å komme seg til fastlandet som blindpassasjerer.

Der plasten tar slutt strekker nypløyde åkrer seg i kilometerlange, maskin-presise furer. Det går milevis mellom hver gang vi ser folk. Vi tråkker og tråkker, og snakker om at dette må være like kjedelig som å sykle tvers gjennom den amerikanske Midtvesten.

Men så kommer vi til El Rocio; Byen som ser ut som et bortglemt meksikansk filmsett, men som er møtested for en million katolske pilegrimer hver pinse. Her er det ingen asfalterte gater, bare sand, og alt er tilrettelagt for hest. Foran alle hus er det satt opp festestolper til å tjore hesten.

Valfarten til El Rocio , som gjerne tar en ukes tid, foregår med hest og vogn eller oksekjerre, ridende eller til fots. De fargesterke volangkjolene som er kvinnenes festantrekk for anledningen, omtales ofte som «sigøynerkjoler». Men flamenco-sangerne i storfamiliegruppene på picnic i parken den søndagen vi ankommer, er ikke gitanos (det spanske ordet for sigøyner).

Siden gitanos innvandret fra Nord-India på 1400-tallet har deres musikalske og andre tradisjoner blandet seg med lokale andalusiske kulturutrykk til de grader at ingen helt vet hva som er hva lenger.

Siste etappe inn til Sevilla er lang, og mye av den går på sandete jordveier. Sevilla har et fint nett av sykkelstier, men det tar likevel tid å tråkle seg inn til sentrum av Andalucías største by.

På grunn av tidsforskjellen mellom Portugal og Spania har vi en times ekstra dagslys, og rekker fram i god tid før det blir mørkt. Sjekker inn på overnattingssted nummer 76 siden avreisen fra Norge midt i august, og kan konstatere at vi har syklet 4225 kilometer uten uhell av noe slag.

Syklene fikk nye bremseklosser halvveis, det er det eneste vi har gjort med dem, bortsett fra å lade batteriene hver kveld. Ingen har vært syke. Vi har ikke glemt igjen eller mistet noe (en konstant bekymring ettersom vi bare reiser med det nødvendigste). Unntaket var vannskåla til Billie som ble stående igjen én gang, men den var ikke så smart og den nye sammenleggbare vi fikk tak i var en klar forbedring.